Blogg NO-423

Høsten 2025 fant det sted tre litteraturfestivaler i Rogaland, to av dem i oljehovedstaden Stavanger: Først litteraturfestivalen Kapittel 17. – 21. september i Stavanger. Dette er en klassisk litteraturfestival for skjønnlitteratur. I år var festivalens tema Bibelen. En måned seinere litteraturfestivalen Jorddøgn på Bryne 17. – 19. oktober. Dette er i formen også en klassisk litteraturfestival med jord og jordbruk som fast, gjentakende tema. Deretter Kåkånomics 22. – 25. oktober i Stavanger. Kåkånomics omtaler seg selv som «Nordens største økonomifestival» og hovedfokuset og tema er hvert år økonomi. Men festivalen fungerer både i formen på mange måter som en litteraturfestival og kan på mange måter oppleves som en sakprosafestival, fordi mange av de inviterte deltakerne er forskere, journalister, akademikere, intellektuelle eller offentlig kjente stemmer som deltar med grunnlag i bøker eller andre verk de har skrevet eller er aktuelle med.

Jeg var til stede som publikum på alle tre festivalene og var nysgjerrig på om litteraturfestivaler i vår klimakritiske tid – og særlig i oljefylket og oljebyen Stavanger  hadde et økokritisk perspektiv. Dette vil jeg her utdype både med utgangspunkt i programmet for alle de tre festivalene og kommentere ut fra de mest relevante arrangementene, som jeg gikk på.

Som Furuseth og Hennig påpeker i Økokritisk håndbok (side 170) er idyllisk pastorale og destruktiv apokalypse gjengangere i økolitteraturen og begge sjangre med direkte forbilder i Bibelen. Den positive fortellingen om verdens skapelse i Første mosebok er en grunnleggende pastorale i vår kultur, som suppleres med flere positive naturskildringer, for eksempel i Høysangen, ut i gjennom Bibelen. Bibelens siste bok, Johannes’ åpenbaring, inneholder som kjent fortellingen om at den eksisterende verden skal gå under i ild og flammer, som siste ledd i Bibelens fortellinger om apokalyptiske naturkatastrofer, for eksempel syndfloden.

Derfor kunne man forvente at en litteraturfestival med Bibelen som tema, i oljehovedstaden Stavanger, i et kritisk år for klimaet, ville ta opp klimaendringer og ha et økokritisk blikk på Bibelen, litteraturen og verden. Men noe slikt var det vanskelig å få øye på. Under åpningen i Stavanger domkirke var dette perspektivet så godt som fraværende, med unntak av diktet «Stavanger» av årets festivalpoet Øyvind Rimbereid, som i sin lyrikk ofte setter opp et skille mellom den religiøst prega fortiden i Stavanger og den moderne oljealderen. Bibelen ble omtalt som en identitetsbærer fra fortid gjennom nåtid til framtid og som en viktig verdiformidler for forkjempere av ytringsfrihet, da Stavangers fribyforfattere, altså forfattere på flukt, er et særlig fokus på festivalen.

Den danske forfatteren Kristian Leth argumenterer med boka Verdens vigtigste bog – Kristendommen, Bibelen og vores verden (2024, på norsk i 2025) for at Bibelen er sentral for å forstå vestlig kultur – inkludert klimakrisen. Han er blant annet opptatt av hvordan debatten rundt løsningene på klimakrisen kobler seg opp til Bibelens og kristendommens begreper om synd, skyld og skam. Ett av arrangementene var Leths samtale med professor i engelsk litteratur Janne Stigen Drangsholt om sekulære lesninger av Bibelen som en sentral bok i vestlig kanon. Dette arrangementet var jeg ikke til stede på, men det fikk blant annet kritikk av kulturredaktør Lars Kristian Sveen i Vårt land (18.09.25) for å være for generelt og ga ikke noen oppslag om et særlig økokritisk perspektiv og ble heller ikke markedsført slik i programmet.

_{Økokritisk slide under foredrag om Johannes’ åpenbaring, tril tross for at det perspektivet var lite tilstedeværende. (Foto: Fredrik H. Bjørgo)}

Jeg var derimot til stede på foredraget «Johannes åpenbaring – en samtidsvisjon» av teologen og Bibel-oversetteren Hans Johan Sagrusten. Her ble det ironisk nok nevnt at «det ble varmt», uten at dette ble tolket i sammenheng med global oppvarming. Det samme gjentok seg når foredragsholderen nevnte at flyktningene som i dag kommer i land på den greske øya Patmos, hvor Johannes skrev åpenbaringen, kan tolkes som et endetidstegn i vår tid, men skogbrannene som herjer i samme område og også kan ses på som paralleller til alle flammene og ilden i teksten, ikke ble nevnt. Foredragsholderen hadde hovedfokus på å berolige tilhørere som tidligere hadde blitt skremt av denne dramatiske teksten og å avdramatisere den, med fokus på håp.

Resten av programmet på Kapittel spente vidt, både med og uten direkte tilknytning til Bibelen, men man finner ikke arrangementer med rene økokritiske perspektiver eller forfattere eller foredragsholdere med et slikt fokus.

En festival som derimot er programforplikta til å ha et større naturfokus er derimot den jærske litteraturfestivalen Jorddøgn.  Festivalen skriver selv på nettsidene sine:

Jorddøgn er jordbruket og naturen sin eigen litteraturfestival på Jæren. Kvart år vil me ta opp aktuelle problemstillingar knytt til jord, jordbruk og natur, og til å undersøkja språket menneska brukar om desse tema – både det litterære, kvardagslege og fagleg/politiske. 

Vårt mål er å skapa rom for nye måtar å tenka og snakka om desse problemstillingane på. Me meiner at det å finna ein berekraftig og ny grøn veg, utan at utviklinga kollapsar, er ei heilt avgjerande utfordring for vår tid.

Jorddøgn vil feira bonden og jorda, som grunnlaget for mykje av samfunnet vårt, for språk- og kulturuttrykka våre. 

Me ser på skjønnlitteraturen som eit sentralt kulturuttrykk som set ord på, og rommar kompleksiteten i dei spørsmåla folk til eikvar tid er opptekne av, både daglegdagse og eksistensielle. Me meiner at litteraturen, i kombinasjon med jordbruket, har eit oversett, men viktig bidrag å gje til samfunnsdebatten om forhold som er grunnleggjande viktige for vår eksistens: matproduksjon, jord- og naturvern, næringsliv og samfunnberedskap.

Me ønskjer å nå ut til både bønder og byfolk, både på Jæren og elles i landet.

Det som slår meg når jeg leser denne visjonen opp mot programmet for årets festival er en slags forsiktighet. At festivalen forsøker å ta opp viktige aspekt ved tidas største spørsmål – midt i et jordbruksområde som er blant Norges mest industrialiserte. Kjente forfattere som gjestet årets festival var Kim Leine og Bergsveinn Birgisson, begge kjent for romaner fra periferien: Grønland og Island. I tillegg var det arrangementer med fokus på bønders psykiske helse, bondekamp, nordisk samarbeid og gården og jordbrukssamfunnet som utgangspunkt for muntlig fortellerkunst og dermed litteratur, både med et arrangement hvor «bønder fortel ville historier om livet på ein gard» og Jorddøgn-foredraget, som jeg fikk med meg, hvor Bergsveinn Birgisson fortalte om arbeidet med å restaurere besteforeldrenes gård nordvest på Island og den norrøne kulturarven i et ganske romantisk-nostalgisk perspektiv.

Det er dermed ganske tydelig at Jorddøgn prøver å skape en ramme av «bondelitteratur» som skal forsøke å inkludere og ikke frastøte jærbonden og alle jærbuer som sympatiserer med hen. Dette kan man gjøre ved å feire landbruket som en identitetsskapende pastorale, som en demokratisk og integrert del av naturen, et utkantfenomen som ikke får nok anerkjennelse, truet av rotløse globale og antidemokratiske sentraliseringskrefter. At det kapitalintensive, høyteknologiske, intensive og lite bærekraftige jordbruket på Jæren er knyttet til verden i globale forsyningskjeder og vesensforskjellig fra jordbruket både i norske og andre utkanter, problematiserer man derimot i liten grad. Svært interessant i den sammenheng er da at Jorddøgns store litterære skytshelgen selvsagt er Arne Garborg, som nettopp skrev med utgangspunkt i denne moderniseringskonflikten mellom gammelt og nytt.

_{Kåkonomics er festivalen med flest private sponsorer. (Foto: Fredrik H. Bjørgo)}

Den litteraturfestivalen som viste seg å ha det tydeligste økokritiske perspektivet var ikke-skjønnlitterære: Kåkånomics. På en festival for økonomer og økonomi-interesserte behandles naturen som en økonomisk ressurs og klimaendringer som en risikofaktor man må ta høyde for, beregne, diskutere, bøte på og planlegge for. Jeg var overrasket da jeg leste gjennom programmet over hvor mange arrangement som nevnte klimaendringer, det grønne skiftet, grønn økonomi, grønn energi, klimakrise osv. Jeg oppsøkte selv to av de mest økokritiske arrangementene, begge diskusjoner rundt forholdsvis oppsiktsvekkende sakprosabøker. Den svenske journalisten Lisa Röstlund har skrevet boka Norgesparadoxen – En granskning av det goda landets svarta baksida (2025) hvor hun kontrasterer bildet av Norges paradisiske natur, samfunn, økonomi og sosiale forhold med de effektene kildene til landets rikdom har i et globalt perspektiv. Når hun ble imøtegått med typisk norske argumenter om at norsk olje og gass bidrar til å redusere fattigdom i verden og til en globalt grønn omstilling av Offshore Norges leder Hildegunn Blindheim, ble dette en god diskusjon.

_{Ulrike Herrmann og hennes bok slik de ble presentert i Kåkånomics festivalavis. (Foto: fredrik H. Bjørgo)}

Det samme gjaldt to norske økonomers diskusjon med den tyske journalisten og redaktøren Ulrike Herrmann, forfatteren av Das Ende des Kapitalismus. (2022), på dansk som Kapitalismens afslutning: Hvorfor vækst forværrer klimakrisen og hvordan vi skal leve i fremtiden. (2023). Dette var uten tvil det økokritiske litterære arrangementet i løpet av høsten som ga meg mest utbytte og mest å tenke på. Herrmanns teser er at kapitalismen er basert på vekst, at grønn vekst ikke er mulig, nettopp fordi økonomien i framtida må og vil stagnere – med en «styrt nedvekst» på 50 %, tilbake til levestandarden fra 1978 i Vest-Tyskland og Skandinavia. Som økonomisk modell for å overleve klimakrisen setter hun opp krigsøkonomien i Storbritannia under Andre verdenskrig – med streng, men populær, utjevnende rasjonering, privat eiendomsrett, men statlig styring av økonomien og demokratisk kontroll.

Mens de skjønnlitterære litteraturfestivalene var så svevende, fraværende og unnvikende i sine økokritiske, pastoralske perspektiver og at det hele ble mer enn uklart og utydelig, var det altså overraskende at den sakprosaprega festivalen, til tross for skummende grønnvasking, var både realistisk dystopisk og konkret håpefull.

«Vi er en brutal art» sier Bård Tufte Johansen i NRKs dokumentarserie Oppsynsmannen. Det er et øyeblikk som både får meg til å le og til å kjenne på ubehaget. For han har jo rett. Vi mennesker har en egen evne til å elske naturen og romantisere den, samtidig som vi ødelegger den med de beste intensjoner. Vi ødelegger natur for å bygge store vindmøller for å lage bærekraftig energi, for å ikke ødelegge naturen. Vi ødelegger naturen for å bygge hytter for å komme nærmere naturen. Vi ødelegger natur for å lage mat, lage veier, lage arbeidsplasser.

 I dokumentarserien tar Johansen seerne med ut i norsk natur og stiller spørsmål vi alle lurer på: Går det så dårlig med norsk natur når alt vi ser rundt oss er skog og natur? Svaret er faktisk ja, og svarene han får på hvorfor er skremmende. Fordi i det rike landet Norge skulle man tro at vi hadde noen som passet på naturen, og at vi hadde regler som forsvarte den. Vi har jo tross alt helt sykt mange av disse reglene. Likevel ser vi i serien at når disse reglene for naturen krysser menneskelige interesser, så velger vi ofte menneskelige interesser ovenfor naturen. Dermed handler denne serien om noe langt mer enn hva som skjer med norsk natur, den handler også om hvordan vi ser på oss selv i forhold til det levende omkring oss. Serien er en fortelling om makt, ansvar og ubehag, fortalt med humor og alvor samtidig. I denne analysen vil jeg undersøkte hvordan serien framstiller forholdet mellom mennesket og naturen, og hvordan serien utfordrer skillet mellom det menneskelige og det ikke- menneskelige. 

Mennesker er natur

Et sentralt spørsmål i Oppsynsmannen er hvordan vi mennesker egentlig ser på naturen. Serien avslører en tydelig antroposentrisk holdning. Et menneskesentrert perspektiv der naturen først og fremst forstås som nyttig for oss. Dette er ikke nødvendigvis et ondartet syn, det er mange goder gjennom et antroposentrisk syn I Økokritisk håndbok peker Furuseth og Hennig på Sigurd Hvervens syn om at naturen uunngåelig har en instrumentell verdi for mennesket. Vi er selv en del av naturen, og vår eksistens er avhengig av dens ressurser. Nettopp derfor ønsker vi å bevare kloden for vår egen overlevelse, og paradoksalt nok kan dette ønsket kan føre til at vi beskytter naturen. Når vi reduserer forurensning eller verner skog, gjør vi det ofte for menneskets skyld, men konsekvensen er at også naturen som helhet tjener på det.

Denne spenningen mellom egeninteresse og økologisk ansvar står sentralt i Arne Næss sin teori om den “grunne” og “dype” økologien. Den grunne økologien handler om å beskytte naturen fordi den er nyttig for mennesket, mens den dype søker å anerkjenne alle livsformer som likeverdige. Som det fremheves i Økokritisk håndbok ønsker Næss å bryte med den dualistiske tanken om et skille mellom menneske og natur, og i stedet fremme et perspektiv der alt liv henger sammen i et økologisk felleskap. Han understreker at verdien til ikke-menneskelig liv er uavhengig av dets nytteverdi for oss.

Serien viser hvordan menneskelig aktivitet stadig fortrenger eller utrydder arter, samtidig som den forsøker å formidle forståelsen av deres egenverdi. Likevel er fortellingen preget av en tydelig romantisering av naturen. Naturen fremstilles som noe vakkert og meningsbærende for mennesket. Johansen representerer på mange måter dette perspektivet og den moderne nordmannen. Han ønsker både nærhet til naturen, økonomisk utvikling i distriktene og gode veier, samtidig som han ser alvoret i ødeleggelsen som følger med. Serien viser oss at disse ønskene ikke alltid lar seg forene.

Et tydelig eksempel finner vi i scenen med urskogen og det døde treet. Her får vi på nært hold forklart hvordan skogbruket fungerer: store områder hugges ned, plantes på nytt og hugges igjen når trærne har vokst seg til. Denne sirkelen av produksjon illustrerer det Næss kaller den grunne økologien. Naturen bygges opp på menneskets premisser. Trærne får vokse ikke for sin egen del, men fordi de skal bli tømmer og oksygenprodusenter. Artene som lever i døde trær og urskoger passer ikke inn i vår livsstil og blir dermed ikke prioritert. En annen grunn kan også være at artene som lever der er såpass små at de ikke får egenverdi. Hadde det vært sjeldne aper eller elg som levd i skogen ville nok senarioet sett annerledes ut.

En kulturelt definert risiko

Vi ser også dette skillet mellom menneskelig nytte og naturens egenverdi i scenen fra Porsgrunn, der en biolog forklarer hvordan politikere vurderer å hogge skog for å bygge solcelleanlegg. Der han forklarer at politikerne vurderer å hogge ned skogen for å lage solcellepaneler. an beskriver hvordan biologer blir hyret inn for å vurdere områdets artsmangfold, men når rapportene konkluderer med at inngrepet vil skade økosystemet, ansettes nye konsulenter for å finne et mer «gunstig» svar.  Dette viser et gjenkjennelig bilde på hvordan naturforvaltning ofte styrer av økonomiske og politiske interesser, men også av hva som er kulturelt definert som en stor risiko.

I Økokritisk håndbok viser Furuseth og Hennig til Ulrich Becks teori om risikosamfunnet, der han understreker at risikoer alltid er kulturelt fortolket. Hva vi anser som farlig, nødvendig eller forsvarlig, avhenger av verdiene og fortellingene i den kulturen vi lever i. Scenen illustrerer også hvordan vår kulturelle forståelse av naturen påvirker hvilke valg vi tar. Det handler ikke bare om vitenskapelig fakta, men om hvilke verdier og fortellinger som dominerer samfunnsdebatten. I dette tilfelle kan en stille spørsmålet: Er det fornybarenergi eller biologisk mangfold som er viktig?

Ursula Heises argumenter for at økologiske spørsmål ikke kan forståes isolert innenfor nasjonale eller lokale rammer, men må ses i et globalt perspektiv og gjennom et planetært felleskap, det hun kaller økokosmopolitisme. Som det kommer frem i økokritisk håndbok mener Heise at litteratur har mulighet til å fremme dette. Oppsynsmannen er med på å fremstille dette globale perspektivet, selv om serien stort sett dreier seg rundt norsk natur. Den viser hvordan små inngrep, som hver for seg virker små og «ubetydelige», samlet får store konsekvenser. Det at noen ønsker å prøve seg på et lite torskeoppdrett virker uskyldig, men konsekvensen av at tosken rømmer kan være store, og kan påvirke store deler av den norske torsken. Serien viser dermed hvordan slike lokale hendelser danner et mønster, der det er summet av disse inngrepene som gir de store ødeleggelsene. Serien understreker dermed Heises poeng om at miljøproblemer aldri kan forstås isolert, fordi økosystemer alltid overlapper og påvirker hverandre på tvers av grenser.

Gjør det usynlige synlig

Fortellermåten i Oppsynsmannen gir også et nytt perspektiv på de naturrisikoene vi står overfor. Ulrich Beck teori om moderniseringsrisikoer som kommer frem i Økokritisk håndbok, forklarer hvordan vi nå står ovenfor risikoer som ikke lengre er synlige for det menneskelige øyet. Giftstoffer, mikroplast og radioaktiv stråling er usynlige for mennesker, noe som gjør at vi er avhengig av at samfunnet, gjennom forskere og vitenskap, skal gi oss den informasjonen vi trenger. Beck beskriver dette som en prosess der risikoer blir avhengige av «sosiale definisjonsprosesser».Forskere, politikere og medier får makt til å bestemme hvordan risikoer skal forstås og kommuniseres. Nettopp derfor trenger vi kultur for å synliggjøre og formidle disse truslene. Oppsynsmannen gjør nettopp dette. Serien gjør risikoene synlige og forståelige gjennom å kombinere humor og alvor. Det er nettopp dette som kanskje gjør serien så effektiv, fordi den fanger vår oppmerksomhet uten å gjøre det for avansert eller moraliserende.

Gjennom et økokritisk perspektiv kan serien ses på som en fortelling om et forsøk på å forstå vår rolle i naturen, og hvilken makt vi har over den. Den tydelige antroposentriske tanken der naturen vurderes ut fra mennesket, kombinert med en stadig økende bevissthet om at naturen har en egenverdi gir et godt perspektiv på hva vi står ovenfor. Oppsynsmannen gjør det usynlige synlig og gjør risikoene menneskelige og forståelige. Serien viser oss ikke bare naturen vi mister, men også tankemønstrene som får oss til å tro at vi redder den.  

Til slutt står vi igjen med et ubehagelig, men ærlig bilde: Oppsynsmannen viser at vi mennesker er en brutal art. Serien viser naturen som et levende fellesskap vi selv er en del av, der vi har ekstremt stor innflytelse. Kanskje ligger redningen i nettopp den erkjennelsen. Fordi naturen trenger ikke oss, men vi trenger naturen.

I november 2022 publiserte Equinor miniserien «Den største testen», altså å klare energiomstillingen. Serien følger fire ulike mennesker som skal utforske Equinors mål om, og arbeid mot, å nå netto null innen 2050. Gjennom seriens fem episoder møter deltakerne en rekke mennesker som jobber i ulike avdelinger hos Equinor og i andre relevante bedrifter. Til slutt får de mulighet til å møte og «sparre» med konsernsjefen Anders Opedal. Ettersom denne miniserien er produsert av Equinor vil det være spennende å undersøke hvordan risikoer og konsekvenser fremstilles i lys av et antroposentrisk økokritisk perspektiv. For å svare på dette har jeg brukt episodene i miniserien og artikkelen om «Den største testen» du finner på Equinors nettside. Det er viktig å poengtere at det finnes lengre klipp med fulle versjoner av noen av intervjuene fra serien. Disse fungerer derimot mer som «ekstra materiale» dersom man ønsker mer informasjon, men dette innholdet har ikke blitt brukt som kilde i denne sammenheng.

Etter introduksjonen av deltakerne starter seriens første episode med et intervju av Jostein Bakke, professor ved institutt for geovitenskap ved UiB. Intervjuet finner sted på isbreeden Folgefonna hvor de blant annet diskuterer konsekvensene av global oppvarmning. Temperaturøkningene vil ha «globale konsekvenser» i form av varmere sesonger, mer ekstremvær, naturkatastrofer, og et økt antall klimaflyktninger. Dette intervjuet viser tydelige sammenhenger til hva Furuseth og Hennig skriver i Økokritisk håndbok om Ulrich Becks «risikosamfunn». Konsekvensene som diskuteres og deres følger er noe som vil true og påvirke alle mennesker, men likevel er det noen som vil være noe mer utsatt enn andre. Disse risikoene, som skyldes menneskets modernisering, har i dag ofte ikke en form for «angreknapp» – samtidig som de i stor grad er usynlige. Derfor er risikoene, ifølge Beck, åpne for «sosiale definisjonsprosesser», hvor ulike aktører får makt og innflytelse over hvordan disse risikoene kommuniseres til offentligheten – og videre hvordan de oppfattes. Risikoene kan med dette bli definert og oppfattet ulikt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette åpner opp for interessante spørsmål og tanker om hvem som har blitt inkludert med i serien, men ikke minst om produsenten selv.

Gjennom miniserien møter som sagt deltakerne mennesker som er ansatt i Equinor og andre bedrifter. Totalt sett er det 16 «hovedpersoner» som deltar i intervjuene, hvorav halvparten er Equinoransatte. Intervjuobjektene i serien blir presentert med navnet og stillingstittelen deres, hvor spesielt titler som inneholder «leder» og «direktør» går igjen. Kun én av intervjuobjektene har tittelen «professor». I artikkelen på Equinors nettside om «Den største testen» følger det en «Q&A» på bunnen av siden, hvor spørsmålet om valget av deltakerne kommer opp flere ganger. Deres mest utfyllende svar går som følger:

«Vi har sett etter bredde i utvelgelsen av deltakerne, både med tanke på bakgrunn, utdannelse og kjønn, men også personlige kvalifikasjoner (som for eksempel at de tør å formidle sine meninger og er trygge foran kamera), interesse for og meninger om klimautfordringene og Equinors rolle, samt åpenhet for å lære og lytte til andres meninger.»

Til tross for denne variasjonen er det likevel et tydelig narrativ å finne i denne serien. Risiko og konsekvenser blir nærmest feid bort jo lengre ut i episodene du kommer. Den eneste personen som snakker konkret om dette er som nevnt tidligere professor Bakke. Etter intervjuet hans fokuserer serien på Equinors løsninger og, sammen med andre aktører, skyves formidling om risiko og konsekvenser vekk i favør for deres erfaring, teknologi og innovasjon. Equinor fremstiller seg altså ikke som en del av problemet, men en del av løsningen.

Det grønne skiftet fremstilles som et komplisert «samspill mellom forbrukere, industri og myndigheter» slik Kristin Müller Thomassen sier i sitt intervju. Det er behov for prosjekter, investeringer i disse prosjektene og til slutt, behov for et marked for at dette skal gå rundt. Samtidig er det gjennomgående understreking av et tregt system i Norge med manglende politisk driv og regulering. De aller fleste intervjuobjektene støtter Equinors plan for karbonfangst og -lagring, noe som får stadig mer oppmerksomhet i serien. Store deler av episode fire viser denne løsningen i praksis, men her er det også gråsoner i sammenheng med formulering av risiko og konsekvenser. Torbjørg Klara Fossum som er direktør for CO₂-fangst & lagring i Equinor får spørsmålet «Er det noen risiko for at dette ikke fungerer? At det kan gå galt?», men unnviker totalt risikofaktoren i hennes svar. Fossum viser kun til USAs bruk av CSS (Carbon Capture and Storage) og «Sleipner» i Nordsjøen hvor de har lagret CO₂ i 26 år, men nevner kort at alternativet er at det slippes ut. Igjen blir fokuset heller rettet positiv mot hvordan deres unike erfaringer kan hjelpe dem i å drifte et slikt lagringsfelt.

I Økokritisk håndbok skriver Furuseth og Hennig om hvordan risiko kan formuleres gjennom litteratur; «Gjennom fortellinger kan risiko, ifølge Beck, bli menneskeliggjort, forståelig og kanskje til og med meningsfull.». Videre poengteres det at fortellinger om de mulige konsekvensene kan føre til endring i levemåte for å forhindre dette. Denne framtidsdimensjonen som risiko bærer gjør dem «virkelige og uvirkelige». Spørsmålene om hvem som formidler, hva og hvordan det formidles blir igjen svært relevante. Det er relativt hyppig bruk av bilder og videoer av vindmøller, solceller og havvind for å peke mot fremtidens løsninger, eller «redninger». I Equinors fortelling om veien mot «netto null» kommuniseres det altså svært lite risiko, men er nærmest en promotering for deres virksomhet hvor de er heltene med vår redning.

I den siste episoden der deltakerne skal «sparre» med Anders Opedal fremstår svarene han gir kun som en oppsummering av hvordan Equinor tidligere har blitt «positivt» fremstilt. Narrativet om Equinor som en del av løsningen og pådriver for det grønne skiftet tar stor plass i intervjuet. Samtidig understreker Opedal viktigheten byråkrater har for dette skiftet, sammen med nødvendigheten av mer areal for utbygging og raskere godkjenninger. En av deltakerne stiller Opedal spørsmålet om han personlig tror 1,5-gradersmålet vil bli nådd. Svaret han gir er ikke et konkret ja- eller nei-svar. Opedal velger heller å trekke inn forbedringsmulighetene vi har og viktigheten med å være med på den grønne bølgen som et fellesskap. Likevel sier han at det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år ettersom de ikke får bygd ut fornybare energikilder fort nok.

Til tross for seriens dystre start er det likevel svært lite gjennomgående fokus på risikoer og konsekvensene som eventuelt vil følge. Både når det gjelder uendrede levemåter fra dagens normal, men også mulige risikoer og konsekvenser som følger av deres prosjekter. I det store fremstår serien som «et dytt» mot politikere og byråkrater om å satse og investere i lavkarbonløsninger, spesielt karbonfangst og -lagring. Ikke minst fungerer serien som en ren grønnvasking av Equinor. Seriens avsluttende setning «kunnskap er makt» bærer preg av dobbelthet. Her vil det være mulig å trekke inn det som tidligere er nevnt om aktørers rolle i hvordan risikoer kommuniseres til offentligheten. På den ene siden settes Equinor i en autoritær posisjon hvor de kan «kontrollere» narrativet ettersom de «eier» kunnskapen. På den annen side kan dette fremstå som en oppfordring til «oss vanlige mennesker» for å engasjere oss mer, og at vi har makt til å endre kursen gjennom kunnskap. Fra seriens dystre start avslutter den med et mer håpefullt blikk mot fremtiden, men basert på en fortelling av at Equinors løsninger presenteres som vår redning.

Minecraft er eit digitalt sandkassespel, som sidan 2011 har vore svært populært blant unge og vaksne speleinteresserte. Omgrepet «sandkassespel» viser til spel der spelaren har stor fridom til å fritt utforske og bevege seg i spelets verd. Den store fridomen ein har, gjer at mogelegheitene for korleis spelet utfaldar seg til ei viss grad blir individuell frå spelar til spelar, ut frå korleis ein sjølv ønsker å spele. I samanheng med Minecraft vil det seie at du mellom anna kan velje å følgje storylinen, der du ved bruk av ressursane rundt deg til slutt vil kome til ei anna verd for å kjempe mot ein drage, eller du kan velje å utforske landskapet gjennom ei nomadisk tilnærming. Mitt inntrykk av Minecraft har alltid vore at det er eit spel som viser korleis ein gradvis kan bygge opp ein busetnad, og korleis ein må nytte ressursane rundt seg, om det er i form av dyr eller i form av mineral, for å overleve. Eg har sett på det som eit spel kor naturen kan brukast akkurat slik du ønsker, og ikkje minst som eit spel som legg til rette for stor kreativitet i bruken av desse ressursane.

Men når eit spel, som mellom anna er spela av unge i ein lettpåverkeleg alder, legg til grunn at heile verda er leikeplassen din, der du fritt kan gå rundt kor du vil og gjere kva du vil innanfor spelets utforming, er det kanskje viktig å ta eit nærare blikk på korleis spelet kan påverke vårt syn på naturen, og ikkje minst vår plass i naturen. Frå eit økokritisk perspektiv er det mange aspekt i Minecraft som kunne vore interessante å undersøke, mellom anna forholdet mennesket har til dyr, monster og objekt i spelet. Likevel er det spelet sitt hovudpremiss eg ønsker å sjå nærare på. Altså at ein som spelar kan bevege seg kvar ein ønsker, og forsyne seg av dei naturressursar ein vil utan konsekvensar. Forskingsspørsmålet mitt er difor: Korleis kjem imperialistiske og kolonialistiske tendensar fram i Minecraft?

I Økokritisk Handbok presenterer Furuseth og Hennig ulike teoretiske retningar innanfor økokritikken. I kapitelet om postkolonial økokritikk får vi innblikk i korleis ein i litteraturen kan tematisere kolonialismens påverknad på kultur og økologi i eit område og miljørelatert urettferdigheit som konsekvens av kolonialismen. Stikkord som villmarksideologi, dei andre, ressursar og langsam vald er sentrale. I forhold til Minecraft tenker eg særleg synet på, og bruken av, naturressursar kan vere interessant å undersøke med eit postkolonialt økokritisk blikk.

At Minecraft har kolonialistiske eller imperialistiske tendensar, vil eg tru ikkje er ein altfor kontroversiell påstand. Det første ein møter som ny spelar er eit naturlandskap, som tilsynelatande er tomt om ein ser vekk frå forskjellige dyr. Etter kvart som ein utforskar meir av verda, møter ein gjerne andre småsamfunn i tillegg til diverse monster som kjem ut på natta. Likevel opplevast størstedelen av landskapet både som urørt og tomt, og med uendeleg tilgang på naturressursar som ein fritt kan ta i bruk. Desse ressursane bør ein nytte for å overleve natta. Det kan vere i form av å bygge eit skjul av jordklossar for å gøyme seg for monstera, eller det kan vere i form av å nytte treverk til å lage våpen og skaffe mat. Bruken av naturressursar gjer at ein enklare, meir behageleg og effektivt klarar å overleve spelet. Etter kvart som ein utviklar meir avansert teknologi ved bruk av meir eksklusive ressursar vil det å drepe monster, og dermed også det å overleve, bli enklare. Utviklinga i kva ressursar ein kan nytte er til ei viss grad hierarkisk. For å kunne utvinne og utvikle reiskapar av diamant, må ein først ha utvikla reiskapar laga av tre, stein og jern. Som spelar må du difor gjennom ulike ledd, der det gradvis vert enklare og enklare å overleve og hevde seg mot motstandarar.

Men sjølvsagt, gjennom dei mange mogelegheitene spelet legg til rette for kan ein også velje å sjå vekk frå naturressursane. Ein kan velje å springe rundt, og å unngå å fokusere på utvikling og vekst. Sjølv om spelet er ope for slike tilnærmingar til Minecraft-verda, er det likevel særleg eitt grep som motiverer til utforsking og utvinning av naturressursar. Dette grepet er innføringa av erfaringspoeng. Erfaringspoeng er poeng du får etter kvart som du gjer nye erfaringar i spelet. Slike poeng kjem som ein positiv stimuli på mellom anna utvinning av nye ressursar, og ved drap av dyr eller monster. Gjennom slike erfaringspoeng vert ein som spelar motivert til å gjere nye erfaringar, og til å stadig utvikle seg i spelet. På denne måten vert ein nesten oppfordra til å sette sitt preg på landskapet, og til å alltid søke etter nye ukjente material, sjølv om du i grunn kanskje har det du treng for å overleve. Frå eit berekraftig perspektiv vil ein jo aldri ha behov for eit sverd laga av diamantar. Det ein treng for å overleve er ein plass ein kan skjule seg, mat og ulike mindre ressursar som treverk, stein og kanskje jern. Spelets utforming, med erfaringspoenga, oppfordrar og motiverer spelaren til å alltid søke vidare etter sterkare og betre material som ein kan bruke til å skape meir effektive reiskapar og våpen. Men kven treng eigentleg eit sverd laga av diamantar?

Om vi kan seie at Minecraft er bygd på imperialistisk tankegods eller ikkje, er opp til kvar enkelt. Personleg har eg lenge hatt den formeining at Minecraft er utruleg lærerikt og historisk interessant i forhold til overleving og utvikling av ressursar, og at det difor også er eit meir givande spel for unge å utforske enn fleire andre spel på dagens marknad. Ut frå eit slikt perspektiv kan spelet opplevast litt som eit slags idyllisert glansbilete av fortidige, eller i alle fall meir primitive, levemåtar, litt som vi møter i Markens Grøde kanskje, der du sjølv bygg opp ditt eige område ved hjelp av dine eigne hender og naturen kring deg. Du lev i pakt med naturen, utan dei teknologiske hjelpemidla som i dag ligg parat om vi skulle behøve dei. Sånn sett kan spelet dermed også vere ein formidlar av ei stolt kulturarv. I kontrast til dette perspektivet, kan vi sjå på spelet med eit utviklingsperspektiv. Altså at ein retter fokuset mot korleis spelet på ulike måtar legg til rette for eit evinneleg jag etter nye, betre og meir effektive reiskapar og material. Om ein først møter spelet med eit slikt perspektiv, kan det vere lett å trekke parallellar mellom naturlandskapet i Minecraft og den tradisjonelle villmarka i kolonialistiske samanhengar.

Til slutt er det igjen viktig å presisere at dei mange mogelege tilnærmingane til spelet kan bidra til å skape ulike syn på forholdet mellom menneske og ikkje-menneskeleg natur. Om ein berre ønsker å gå rundt og observere naturen, vil ein få eit heilt anna syn på forholdet mellom menneske og natur i spelet enn om ein ønsker å bygge seg ein gard, eller om ein ønsker å drepe monster og dyr fordi det er spennande. Som spelar har ein ei enorm mengde handlingsalternativ, der kva handlingar ein vel å gjere, altså kva speleform ein ønsker å bruke, kanskje i større grad enn spelet i seg sjølv er med på å reflektere og forsterke kva natursyn du sjølv sit med.

Hvordan forholder nordmenn seg egentlig til naturen, og hvorfor er naturen en så utpreget del av den norske kulturen? Gjennom to episoder fra det norske naturprogrammet «Min tur» fra 1994-1996 skal vi analysere hvorfor naturen er en så integrert del i den norske kulturen. I episodene «Med polske øyne i norsk natur» og «Egil Storbekken» ser vi dette forholdet gjennom to forskjellige perspektiver: det utenfra-observerende og det innenfra levde. I den første episoden møter vi den polske kulturforskeren Nina Witoszek, som er fascinert av nordmenns tilknytning til naturen. Deretter møter vi folkemusiker Egil Storbekken, som lar sitt kunstneriske liv gå i ett med naturen. Gjennom disse to møtene kan vi lese fram ideer fra Jonathan Bate sin romantiske økologi og Arne Næss sin dypøkologi, som begge åpner for å forstå naturen ikke bare som landskap, men som noe vi er en del av.

Nina Witoszek og utenfra-perspektivet

I episoden «Med Polske øyne i norsk natur» møter vi den eksentriske polske kulturforskeren Nina Witoszek som med et undersøkende blikk over nordmenn sitt forhold naturen beskriver hvordan naturen får henne selv til å kjenne uro, og at hun heller foretrekker Karl Johans gate ovenfor de norske fjellene. Hun kontrasterer sitt eget møte med naturen med hvordan hun ser nordmenn forholde seg til den. Gjennom sine skildringer av nordmenn og naturen mener hun at nordmenn har en sterk tilknytning til naturen, hun sier «nordmenn har andre antenner, at de hører andre ting i naturen.» som hun ikke gjør. Med dette kan man skildre Stacy Alaimo sitt begrep om «trans-corporeality», som peker på hvordan menneskekroppen ikke er avskilt fra naturen, men i konstant forbindelse med den. Hele episoden bærer preg av denne tenkemåten om at mennesket er natur, og hun forklarer de forskjellige måtene hun mener nordmenn har en spesiell tilknytning til naturen, i kontrast til dette beskriver hun selv at hun kjenner på en uro når hun er i naturen, og foretrekker bymiljøet.

Kameraet panorerer over vakker norsk natur til klassisk musikk mens hun beskriver det norske landskapet som godartet, «man kan kjøre i timesvis og ser bare uskyldige hus, harmløse daler og beroligende fjell.» Hun kontrasterer dette med hennes erfaring av å kjøre gjennom Polen, Irland og Skottland der det ikke er naturen, men den særegne arkitekturen og bygningene som ligger i fokus, som blir symboler på makt og overlegenhet, slik man finner i forskjellige slott og tårn. Det finnes dermed ikke slike ideologiske maktlandskap i Norge, men det norske landskapet representerer heller en egalitær sosial struktur. Hun mener altså at oppbyggingen av det norske landskapet gjenspeiler det norske samfunnets perspektiver som bygger på egalitet og balanse.

I Jonathan Bate sin romantiske økologi mener han at tilbakevendingen til naturen gjennom diktningen blir viktigere jo mer den virkelige naturen forsvinner. Han mente at diktningen kunne føre oss tilbake til naturen, der det handler om lyrikkens rytme der naturens uttrykk skinner gjennom, at man kunne oppleve naturen gjennom lyrikken. I Witoszek sin fremstilling blir naturen et rom der nordmenn kjenner seg hjemme, som om det er enklere for dem å knytte seg til naturen enn sine medmennesker. Hun beskriver at det er enklere for nordmenn å overvinne motstanden av naturkreftene enn det er for dem å håndtere menneskelig motstand. Hun gir inntrykk av at nordmenn har en slags medfødt sterk tilknytning til naturen. At nordmenn av natur er mer tilknytta naturen enn for eksempel henne selv som er frå Polen. Witoszek viser så til Askeladden, som hun mener har en mystisk tilknytning til naturen fordi han hører naturens stemmer. Gode råd blir fortalt til han gjennom fugler, dyr, himmelen og gresset. Undrende forstår hun ikke hvorfor det er så naturlig for han, fordi hun selv ikke engang klarer å klatre i fjellet.

I sin undersøkelse av den norske sjelen, naturen og nordmenns forhold til verden bad hun om veiledning. Hun ble fortalt at hun måtte lese Wergeland og om naturromantikken, Brundtland-kommisjonen og den norske væremåten av Georg Johannesen. Det som traff henne mest var da hun leste Håvamål, som hun mente reflekterte hele den utilitære pragmatiske norske tradisjonen, med alle de sentrale verdiane: måtehold, naturklokskap, balanse, likevekt, likestilling og forsiktighet. Hun mener at dette er Norge forklart.

Witoszek beskriver nordmenns forhold til naturen som mer harmonisk, mens andre kanskje er mer fremmedgjorte naturen, i likhet med Bate sin romantiske økologi. Hun lærte om den norske væremåten og dermed nordmenns forhold til naturen gjennom litteratur. Hennes perspektiv på nordmenns forhold til naturen er farget av dette romantiske økologiske perspektivet. I likhet med Bates mener Lawrence Buell at det moderne mennesket er fremmedgjort fra naturen og at vi må nærme oss den igjen for å kunne løse miljøproblemene vi er konfrontert med. Der enigheten skiller seg er hvordan Bate mener lyrikkens rytme binder oss nærmere naturen selv om språket i seg selv er et kulturelt hinder. Buell mener derimot at det er den realistiske skildringen gjennom litteraturen som gjør at man kan nærme seg den ikke-menneskelige naturen. Beskrivelsene hennes baserer seg en del på norrøn mytologi, norske folkeeventyr og norsk litteratur. I tillegg til hennes egne erfaringer som en utenforstående. Fra hennes perspektiv finner nordmenn en ro i naturen, som om nordmenn er tettere knyttet til naturen.

Witoszek beskriver nordmenn som litt tre-aktige, at de minner henne om granskogen fordi de er «høge, vakre, vertikale, sunne, vokser mot himmelen, bryr seg om ingen, voldsomt uavhengige og en trussel til oss alle.». Dermed beskriver hun andre som eføy planter, som er avhengige av gjenstander for å klatre rundt, som av og til skaper kunstneriske effekter, men som alltid klinger til noe. Hun beskriver også nordmenn og kristendommen. Når hun er andre steder pleier hun å be mye, men i Norge føler hun seg så trygg at hun slutter å be. Hun sier «Nordmann når han er i kirka tenker på naturen, og når han er i naturen tenker han på Gud».

Etter sceniske vandringer gjennom trolske skoger begynner hun å synge en ballade hun har skrevet om Arne Næss sine åtte punkter om dypøkologien. Arne Næss sin dypøkologi bygger på tanken om at alt liv har egenverdi, og at mennesket må flytte seg fra et antropocentrisk til et økosentrisk verdiperspektiv. Når hun synger om at «naturen vet best» og «vi skal realisere oss selv hver og en på sitt fjell», binder hun Næss sin idé om selvrealisering og den norske friluftstradisjonen. Balladen fungerer både som poetisk uttrykk og filosofisk kommentar på forholdet mellom menneske og natur, der individet utvider seg selv for å omfatte hele naturen.

Egil Storbekken og innenfra-perspektivet

I tredje sesong av naturprogrammet følger vi folkemusikeren Egil Storbekken i turområdene rundt hytta hans i Søljåsen. Storbekken var både musiker, komponist og dikter, og var en viktig figur i spredning av kunnskap om norsk folkemusikk. Han vokste opp i Tolga i Innlandet, ikke langt unna Søljåsen, og bodde der store deler av sitt liv, med unntak av noen år i Oslo. Storbekken spilte flere instrumenter, blant annet tussefløyten som han selv utviklet og navnga. Vi skal se at denne tussefløyten er noe av utgangspunktet for Storbekkens personlige forhold til fjellene og skogen i Østerdalen.

Episoden begynner med tussefløytespill over naturbilder av blomsterenger og lave fjellandskap.

Over sitt eget fløytespill, dikter han:

Når våren kjem med sitt vinddrag
Og strør sine blomster på bakken.
Da må eg til høgfjellets sollyse dal
Og lytte til sommarens songar
Eg kjenner meg glad når eg vandrar omkring
Ved fjellvatnets krunglete stiar
Og helse kvar stein og kvart tre og kvar sving
Kransa av sølvgråe veier
Eg lengtar så titt til Håmmålsfjell
Der har eg så gode stunder
Når fjellheimen gløder i solnedgangens eld
I vårnattas susfagre under.

Storbekkens respekt og glede over fjellene og skogen omkring han er tydelig. «Instrumentene er sprunget ut av naturen» forklarer han mens han forteller om hvordan han blir mer knyttet til naturen når han spiller tusse- og seljefløyte, og at han må opp i fjellet for å kunne lage musikk.

Miljøfilosof Arne Næss utviklet en tanke om dypøkologi som handler om at alt i naturen har verdi, og at vi må lære å leve sammen i symbiose. Han mener at mennesket er fremmedgjort fra naturen med en antroposentrisk tenkning ved at de setter mennesket høyere enn naturen, som videre fører til at mennesket også er fremmedgjort for seg selv. Dersom vi lærer å leve i symbiose med naturen, forstår at mennesket ikke er over naturen og at naturen har egenverdi, vil heller ikke mennesket være fremmedgjort for seg selv. Dette synet skildrer polske Nina Witoszek som typisk norsk gjennom en ballade inspirert av prinsippet, og her kan vi se at Egil Storbekken er en god representant for de ulike punktene. Storbekken dikter om at hver stein og hvert tre er verdt å hilse til og at naturen er en ressurs for både kunsten og velværen hans. 

Ved at Storbekken både kan finne ro og inspirasjon i naturen, kan vi se enda et viktig poeng i dypøkologien. Næss har nemlig en oppfatning om at mennesket må tillate seg selv å ikke være konstant produktive, og at i et idealsamfunn har vi et mer komplekst forhold mellom naturen og byen: man kan jobbe i byen og slappe av i naturen, og jobbe i naturen og slappe av i byen. Storbekken reiser både til naturen for å finne inspirasjon til jobben sin, men òg for å få sjelefred. 

Videre går Storbekken og programlederen en tur Storbekken kjenner godt, og lander på han og konas egne «kaffestelle»: en liten plass under et tre ved et vann. Her spiller han litt fløyte og forklarer at, til tross for alderen, så fortsetter han å lage musikk fordi han syns nåtidens musikk er lite preget av “naturkjensler”. Tussefløyta er nemlig sprunget ut av naturen, og kan visst til og med lokke til seg skogens fugler. Dette synet på kunsten som en formidler av naturfølelser kan vi se i akademiker Jonathan Bates romantiske økologi. Bate beskriver en romantisk økologi som diktning som lager poetiske bilder av mennesker som ikke er fremmedgjort av naturen, og med hovedmål om å gjøre det enklere for folk å leve i den materielle verdenen gjennom å være i harmoni med miljøet.

Den engelske romantikeren William Wordsworth skildret mennesker som levde i en symbiose med naturen, og der kultur vokste organisk ut av den. Dette kan vi se hos Storbekken, både symbolsk og direkte. Kulturen vokser symbolsk ut av naturen ved at Storbekken behøver å være i naturen for å komponere musikk, og den vokser direkte ut av naturen fordi fløyten er laget av lokale tresorter. Dette kan vi se i et annet dikt han resiterer: «Når selja står saftgrøn; Der vårbekken skvulpar; Da kan du regne et under som skjer; at livsens krefter frå munn og mæle; det er seljefløyta som gret og gret». Bate forklarer at lyrikken har en nær forbindelse med naturen fordi den svarer til naturens rytmer. Når Storbekken dikter og komponerer kunst om, og inspirert av, naturen, kan vi derfor klart se at han er i harmoni med miljøet rundt seg og er verken fremmedgjort for naturen eller seg selv. Dette påvirker også den som iakttar kunsten, ved at diktet, som Bates forklarer, fungerer som «fantasiparker der vi kan finne hvile og puste inn luft som ikke er forgiftet» (2000). På denne måten kan både diktningen og fløytespillet, men også denne episoden føre til at den som iakttar blir mindre fremmedgjort fra naturen.

På turen peker Storbekken på utsikten med den hjemmesnekrede stokken sin og navngir alle fjellene omkring seg. Han forklarer at Østerdalen er så fin nettopp fordi fjellene ikke er spesielt svulstige eller imponerende, men at de er trivelige og koselige å gå i. Det er tydelig at han er glad i området sitt: «Det merkelege er at eg var i Oslo eit par år, og da lengte eg ikkje så mykkje heim, men eg lengta att Søljåsen». Bate understreker at tilhørigheten til konkrete områder er selve essensen i økologisk diktning, og dette ser vi både i hvordan Storbekken dikter om konkrete fjell, og gjennom forholdet til området rundt hjemmet hans, framfor selve hjemmet. Storbekken vektlegger derfor en stedsidentitet i episoden gjennom å vise landskapet, spille folkemusikk over bildene og vise hans rutiner og turstier i dette landskapet. Når han navngir og beskriver stedene, gir Storbekken også det Bate forklarer som en tydelig følelse av et spesifikt sted og forholdet mellom personen og stedet.

Mot slutten av episoden forklarer Storbekken at når han har behov for å skrive noe musikk, går han opp på det han kaller «spellstenen» for å spille. Bate argumenterer for at naturen og været på de fysiske stedene har en viktig innvirkning på innholdet i kunsten og dikterens sinn. Dette ser det ut til at Storbekken er svært bevisst på: “Ei triveleg dag her oppi i Søljåsen, det må bare føre til lys og munter musikk i grunn. Men så har vi tunge dagar, det blir som om naturen er annleis på alle måtar, og det føler ein at ein må uttrykke”. Ved denne avsluttende setningen konkluderer han Bates romantiske økologi: Storbekken lever i symbiose med naturen, der kunsten vokser organisk ut av den og knytter han sammen med den. 

«Min tur» som økokritisk analyseobjekt

Det ligger mye til felles for disse to perspektivene om nordmenns forhold til naturen. Nina Witoszek har et utenforstående perspektiv som beskriver nordmenn som nærmere tilknyttet naturen, og dette kan vi kjenne igjen i Bates romantiske økologi. Ved å se episoden om Egil Storbekken i sammenheng, blir Witoszeks observasjoner forsterket ved at Storbekken viser et liv som er i stor grad tilknyttet naturen, ganske lik Witoszeks beskrivelser av Askeladden som hører naturens stemmer.

Arne Næss´ dypøkologiske mål om at mennesket skal leve med naturen og se vekk fra det antroposentriske naturbildet kommer også til syne i begge episodene, gjennom Witoszeks analytiske og forskende tilnærming, til Storbekkens iboende levemåter. Med Witoszeks ballade og Storbekkens dikt uttrykker de begge en nærhet til naturen gjennom musikken og lyrikkens rytmiske form som Bate sier i Song of the Earth (2000) “an answering to nature´s own rhythms, an echoing of the song of the earth itself”. Til tross for at Witoszek iherdig distanserer seg fra nordmennene og det symbiotiske forholdet med naturen, blir hun gjennom denne balladen, i følge Bate, mindre distansert fra naturen nettopp gjennom diktning om og i naturen.

Selv om Witoszek forklarer at hun føler uro i naturen, viser hun stor respekt for den gjennom hele episoden. Hun opplever den norske naturen som godartet, og at den har en egenverdi i at det er verdt å frykte naturkreftene, og at naturen alene representerer det norske egalitære samfunnet. Witoszek og Storbekken har altså mer til felles i deres forhold til naturen enn først antatt. Vi kan altså se at de to episodene komplimenterer hverandre i hvordan Storbekken understreker Witoszeks observasjoner av nordmenn i naturen, men òg fordi vi i retrospekt av begge episodene kan se at Witoszek er tilknyttet naturen gjennom observasjon og stor respekt, slik som Storbekken er tilknyttet gjennom en mer romantisk inspirasjon og «naturkjensler».

Episode 2: Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden

For litt siden så jeg NRK-serien om «Monsen & Nasjonalparkene» der Lars Monsen inviterer seerne med på vandring i Norges nasjonalparker. Serien er ikke bare et møte med spektakulær natur, men også en fortelling om forholdet mellom mennesket og det vakre landskapet vi lever i. I episode 2 av serien, Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden, møter vi et landskap som nesten fremstår tidløst. Et ekko fra istiden som minner oss på store eksistensielle spørsmål som at mennesket bare er en liten brikke i en mye større sammenheng.

Men hvordan fremstilles egentlig denne antroposentriske tenkningen mellom mennesket og det ikke-menneskelige i episoden? Og hva kan en økokritisk analyse fortelle oss om hvordan vi ser på naturen gjennom Monsens kamera?

Naturen som aktør og ikke bare kulisse

Serien om nasjonalparkene bygger på et enkelt men likevel virkningsfullt konsept. Vi følger Monsen til fots i timer og dager, mens kamera formidler både natur og menneskelig erfaring i sanntid. Episode 2 trekker inn et landskap som blir beskrevet som «en hilsen fra urtiden» og allerede her får naturen en stemme som sender ut et budskap, der geologiske formasjoner bærer på en historie som taler direkte til seerne. Dette er et klassisk økokritisk grep, som Furuseth og Hennig (2023) skriver, handler økokritikken ofte om å se hvordan tekster gir naturen acency, altså en form for handlingskraft. I Monsens program blir Varangerhalvøya ikke bare et sted der han passerer, men landskapet fremstår som en hovedperson i seg selv, nemlig en som har levd lengre enn både mennesker og nasjoner.

Sense of place – å være i landskapet

Dokumentaren skaper en sterk følelse av tilstedeværelse. Kamera lingerer over vide landskap, fossiler, fjellformasjoner og tundra. Når Monsen setter opp leir eller bare koker kaffe på kjele, opplever vi som ser på at vi selv er til stede i det karrige, men majestetiske landskapet. Ursula Heise (2016) snakker om «sense of place» i boka si Imagining Extinction om hvordan kulturtekster skaper en opplevelse av å være knyttet til konkrete steder, men samtidig setter disse stedene inn i en større, mer planetarisk ramme. Varangerhalvøya får nettopp en slik dobbeltrolle i episode 2, der den på den ene siden er et konkret sted. Et arktisk hjørne av Norge som samtidig fremstilles som et vindu til en geologisk urtid og blir derfor en påminnelse om jordas dype historie.

Menneskets simpelhet i møte med urtiden

Gjennom hele episode 2 fremstår Lars Monsen selv som en liten figur i et enormt landskap. Kamera veksler mellom nærbilder av ansiktet hans og utstrakte panoramabilder av naturen der mennesket nesten forsvinner helt. Denne store kontrasten er et visuelt virkemiddel som plasserer mennesket i naturens skygge. Dette minner oss om en grunnleggende økokritisk tanke om at naturen eksisterer uavhengig om vi er der og vår rolle er midlertidig. Antropocen er den mye omtalte epoken hvor mennesket trår i kraft og setter sine fotavtrykk i naturen med forurensing og klimaendringer, mens holocene-epoken er den geologiske tidsalderen hvor mennesket ble en dominerende kraft og settes i perspektiv av isens og fjellenes urgamle historie.

Kultur- og naturspor

Selv om tittelen av episode 2 legger vekt på urtiden, er mennesket likevel til stede. Monsen viser oss gamle spor av bosetting og minner oss om samisk bruk av landskapet. Disse elementene minner oss om at naturen aldri er helt «urørt» og selv de mest avsidesliggende områdene av Norge, har vært befolket, brukt og navngitt. Her oppstår en interessant spenning. Serien markedsføres som et møte med urørt natur, men samtidig blir den kulturelle historien trukket inn som en del av helheten. Dette samsvarer med nyere økokritiske perspektiver der vi ikke kan forstå naturen uten å se den i sammenheng med kultur og historie. Naturen er aldri bare natur, men alltid formet av menneskelige erfaringer, fortellinger og minner.

Estetikk og romantisering

Episoden har en tydelig estetisk dimensjon. Kamera sveiper over landskapet med langsomme panoreringer og musikken underbygger følelsen av storslagenhet. Seeren skal ikke bare informeres, men og beveges. Dette kan tolkes både positivt og kritisk. På den ene siden skaper serien engasjement for naturen og gir kanskje seerne lyst til å oppsøke eller verne slike områder. På den andre siden blir naturen romantisert og presentert som «evig» og «ren», samtidig som klimaendringer, inngrep og politiske konflikter rundt arealbruk i nord i liten grad tematiseres. Her kan vi bruke Heises (20169 poeng om «environmental imagination» gjennom hvordan naturen blir fremstilt på og som preger vår forståelse av den. Hvis man kun ser Varangerhalvøya som et vakkert postkort fra urtiden, risikerer vi å overse at det også er et landskap i endring under press fra både naturkrefter og det sosiale samfunn.

Kritisk vurdering og avslutning

Episode 2 lykkes svært godt gjennom formidling av følelsen av å være til stede i et landskap som bærer preg av urtiden. Den gir naturen en egen stemme og fremmer ydmykhet i møte med jordas historie. Samtidig kunne Monsen inkludert flere stemmer da han er en sterk forteller-figur, med en dominerende stemme.

En hilsen fra urtiden er ikke bare en reise i norsk natur, men også en fortelling om menneskets plass i verden. Gjennom Monsens vandring og kameraets panoreringer får seerne oppleve hvordan landskapet taler til oss gjennom en stemme fra urtiden. Episode 2 viser oss at naturen er mer enn kulisse, men også en aktør, historie og erfaring i seg selv.

Med økokritiske briller ser vi at serien skaper både nærhet og distanse der den bringer oss tett på Varangerhalvøya og minner oss samtidig om at vi står i skyggen av naturens urhistorien. Spørsmålet vi sitter igjen med, er hvordan vi som moderne mennesker skal forholde oss til denne stemmen fra urtiden og ikke bare som turister eller seere på den andre siden av skjermen, men som deltakere i naturens videre historie.

Litteraturliste

Furuseth, I. & Hennig, F. (2023). Økokritikk: En innføring. Oslo: Universitetsforlag.

Heise, U. (2016). Imagining Extinction: The Cultural Meanings of Endangered Species. Chicago. University of Chicago Press.

NRK (2020). Monsen & nasjonalparkene. Episode 2: Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden. Tilgjengelig via NRK TV.

Å se NRKs dokumentar Planet plast ble en påminnelse om hvor alvorlig plastforurensing faktisk er. I dokumentaren følger vi Line Elvsåshagen, som gjennom fire episoder dykker dypere i hvordan plasten påvirker havet, hvordan den havner der og hvilke konsekvenser dette får for oss mennesker. Hun besøker blant annet forskere, miljøforkjempere og vanlige mennesker på gata. Dokumentaren viser tydelig hvordan vi som forbrukere er en sentral del av problemet og dermed medansvarlige for plastforurensningen i havet. 

Dokumentaren fikk meg til å reflektere over hvor tett forbundet mennesket og naturen faktisk er. Den minner oss på at miljøproblemer ikke bare handler om naturvern, men menneskelige livsformer, teknologi og kultur. Dette er også sentrale temaer innen økokritikken. Gjennom begrepene Antropocen og risikoteori gir økokritikken et interessant rammeverk for å forstå Planet plast som ikke bare en miljødokumentar, men som en fortelling om menneskets tidsalder og behovet for å endre måten vi lever i samspill med livet i havet. 

Innen økokritikken betegnes begrepet Antropocen som den geologiske epoken der mennesker er den dominerende kraften som former jordas systemer. Det ser vi gjennom at mennesket påvirker klima, hav, atmosfære og biologisk mangfold på en måte som tidligere kun ble styrt av naturkreftene. Dette kommer tydelig til uttrykk i dokumentaren, der vi ser hvordan det menneskeskapte produktet plast har infiltrert nærmest alle aspekter av havets naturlige kretsløp. Dokumentaren viser blant annet plastfylte strender, hvordan mikroplast er i naturen og mennesker, og hvordan dyr vikles inn i plasten eller har endt opp med å ha spist det. I et økokritisk perspektiv fungerer plasten som et symbol på Antropocen, et konkret og varig spor etter menneskelig aktivitet. 

Dokumentaren er strukturert på en enkel, men effektiv måte. Elvsåshagen besøker først ulike fagmiljøer som håndterer plast, og spør deretter tilfeldige personer på gata om deres egne vaner bidrar til at det bestemte fagfeltet ikke klarer å operere optimalt. Hun besøker blant annet kloakken, og gir oss innblikk i hvordan nordmenn skyller alt mulig ned i toalettet, som ikke brytes ned. Deretter forklarer en fagperson hvordan dette kan føre til at kloakken tetter seg og vil være vanskelig å kontrollere under blant annet flommer. Deretter vil søpla flyte over og over til havet. Etter dette går hun på offentlige toaletter og intervjuer mennesker om de sine uvaner med å kaste søppel i do. Gjennom dette gjentatte formatet viser dokumentaren hvordan ansvaret for plastproblemet legges på forbrukeren.

Et av de mest tankevekkende temaene Elvsåshagen tar opp, er hvordan naturen fremstår som et speil på menneskelig aktivitet. Hun viser hvordan den omfattende plastforsøplingen vi som forbrukere forårsaker, til slutt vender tilbake til oss som mikroplast. Hun visualiserer plastens syklus. Plast ender i havet, for eksempel gjennom kloakken, brytes sakte ned til mikroplast, tas opp av små fisker, større fisker spiser dem igjen og til slutt spiser vi fisken. Hun henviser også til forskere som forteller at det er mikroplast i vannet vi drikker, og demonstrerer dette med å dele ut gratis mikroplastdrinker på gata, hvor ingen vil drikke etter hun har fortalt at det inneholder mikroplast. Plastens syklus understreker et sentralt poeng i økokritisk tenkning, at mennesket og naturen er uløselig knyttet sammen. Mennesket er ikke utenfor naturen, men inngår i et tett sammenflettet system som henger sammen. Dokumentaren synliggjør dette ved å fremstille plast som overskrider grenser, blant annet mellom hav og land, mellom dyr og mennesker. På denne måten kan dokumentaren leses som en fortelling om Antropocen, der menneskelig aktivitet har skapt et uunngåelig uønsket ledd i naturens kretsløp. 

Mens begrepet Antropocen beskriver de store, geologiske og historiske dimensjonene ved menneskets påvirkning, handler risikoteori om hvordan vi forstår og fortolker miljøtrusler i samtiden. Ursula Heise videreutvikler sosiologen Ulrich Becks idé om at vi lever i et risikosamfunn. Det er et samfunn som er preget av usynlige globale og menneskeskapte farer. 

I Planet plast kommer dette til uttrykk gjennom dokumentarens fokus på mikroplast. Elvsåshagen besøker forskere i Sverige som deler sin begrensede kunnskap om mikroplast og nanoplast. De formidler at de ikke vet særlig mye om det, men de har påvist at det sprer seg i  kroppen, også til hjernen. Selv om forskerne ikke vet nøyaktig hvilke helseskader mikroplast kan forårsake, er det bred enighet om at stoffet sannsynligvis er helseskadelig.

Heise påpeker at miljøtrusler ofte formidles gjennom fortellinger som forsøker å gi mening til det abstrakte og uoversiktelige. Planet plast er et godt eksempel på dette. Dokumentaren kombinerer følelsesvekkende scener med fakta og fortellinger for å gjøre plastproblemet så forståelig og pålitelig som mulig. Den fungerer ikke bare som vitenskapelig formidling, men også som en emosjonell fortelling. Denne gode balansegangen mellom informasjon og følelser vekker både interesse for kunnskap og etisk refleksjon. Vi blir opplyst om konsekvensene av våre handlinger, men også om mulige løsninger som gir håp. Dokumentaren viser at plastproblemet ikke bare er globalt, men også personlig. Når vi ser strender ødelagte grunnet plastforsøpling, eller fiskere som mister levebrødet sitt, forstår vi at miljøkrisen også handler om menneskelig livskvalitet her og nå. 

For å illustrere hvor mye plast én person bruker i løpet av et år, fyller NRK hele leiligheten til Elvsåshagen med hennes eget årlige plastforbruk. Dette er en effektiv måte å visualisere hvor mye plast som faktisk brukes av hver og en av oss hvert år. Dette kom som et sjokk for Elvsåshagen, som deretter demonstrerte enkle måter å redusere unødvendig plastforbruk på. Dette bygger også på det nevnte personlige perspektivet som spiller på mennesket som forbruker. 

Samtidig er det enkelte sider som svekker dokumentarens kvalitet. Den fremstår til tider som ensidig. Dokumentaren fokuserer i stor grad på skadene plast forårsaker, mens den kun inkluderer et kort intervju på tre minutter med en fagperson som peker på at plast også har funksjonelle fordeler, for eksempel oppbevaring av matvarer. 

Planet plast viser tydelig at plastforurensning i havet er et økende og  akutt problem. Dokumentaren viser at flere ledd prøver å forebygge dette voksende problemet, men at det fortsatt ikke finnes tilstrekkelig mange aktører til å håndtere problemet og ansvaret derfor legges på forbrukeren. Etter min vurdering blir denne vinklingen  delvis ensidig, ettersom dokumentaren i liten grad retter oppmerksomheten mot produsentansvaret og de industrielle strukturene som produserer plasten. til tross for dette er Planet plast en sterk økokritisk dokumentar som tydelig formidler hvilke utfordringer vi står ovenfor og gjør det på en forståelig og engasjerende måte. Den inspirerer også til konkrete endringer i hverdagsvaner og viser hvordan vi som forbruker kan redusere plastforbruket for å kunne bidra til å bekjempe plastproblemet. Planet plast minner oss til slutt om at kampen mot plast ikke bare handler om å redde havet, men å redefinere forholdet mellom menneske og natur i vår egen tidsalder, Antropocen. 

Vi lever i ei tid prega av klimakrise, overforbruk og økende avstand til naturen. Vi forsyner oss raust av dens ressurser, uten å være så nøye med å gi noe tilbake. Før levde vi i ett med naturen, vi jobba for maten, forsørga oss selv. Mange kunne sikkert tenke seg å vende tilbake til denne enkle livsstilen. For de fleste blir det med en flyktig tanke. Men ikke for alle. Et knippe av disse menneskene, som gjør alvor av tankene vi kan lefle oss med der vi ligger i våre myke, varme senger og venter på at søvnen skal inntreffe, møter vi i NRKs folkekjære program Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.  

I programmets tjueandre sesong, besøker vi seks bopeler som befinner seg på steder de fleste ville ansett som utilgjengelige. Menneskene vi møter i denne sesongen, har vidt forskjellige historier, og motivasjoner for å bo på det viset, og det stedet de gjør. Vi møter blant andre Anders Brunborg, som etter mange år i Halden har søkt seg tilbake til barndomshjemmet Brunborg, utafor Voss. Tilbake til Vestlandet tar han med seg en bred østfolddialekt, og sin kone, Aud. Maten blir frakta opp med taubane. Nettopp denne taubanen har en tragisk historie. Arnes far falt ned fra taubanen, og døde av skadene. Hans siste ønske var at Arne skulle ta vare på høydegården, et oppdrag Arne siden har viet livet sitt til. I denne sterke episoden kjemper Arne, som er kreftsyk, for å få fullført sitt livsverk. Arbeidet som gjenstår er en løe, som han får hjelp til å sette i stand.  

I sesongens sjette episode møter vi Bart Brouwers. Han bor i skogen utenfor Bærum, dyrker sin egen mat, og sørger for å hugge nok ved til vinteren. I motsetning til Arne, har ikke Barts familie noen historie med det røde huset i skogen, men dette er et valg han selv tok, etter at han som student i Nederland gikk på en psykisk smell, og en kamerat tok han med til Norge.  

En kan si at menneskene vi møter i denne sesongen, til tross for alle deres forskjeller, har til felles at de ønsker et liv tett på naturen. Skal man ta i bruk en forslitt frase, kan man si at de lever i pakt med naturen. 

Til oppgavens kjerne, hvordan kan dette knyttes opp mot et økosentrisk natursyn? I et økosentrisk natursyn er mennesket og naturen likestilt, i kontrast til det antroposentriske natursynet. Og menneskene vi møter i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu forfekter et økosentrisk natursyn, all den tid de tar avstand fra synet om at naturens verdi ligger i at menneskene har nytte av den. I programmet lever ikke menneskene over naturen, snarere kan man si at de lever med den. De ser på seg selv som forvaltere av naturen, ikke herskere.  

Alle vi møter i de seks episodene som utgjør sesong tjueto, viser forståelse av naturen som et levende system, og har respekt for naturens begrensninger. Med denne respekten og forståelsen i bunn, reduserer de det økologiske avtrykket de etterlater seg. Samtlige av personene vi møter, har også valgt å bo slik de gjør. Som jeg var inne på tidligere, er det forskjellige grunner til valgene, men til grunn for alle er det rimelig å anta at kjærligheten, og ønsket om nærhet, til naturen er en viktig faktor. Implisitt ligger det kritikk retta mot menneskets fremmedgjøring fra naturen, som er en sentral faktor i det økosentriske natursynet.  

I Økokritisk håndbok (Furuseth og Hennig) leser vi: “Fordi vi som mennesker i økende grad har blitt fremmedgjort fra naturen, må vi finne tilbake til måter som naturen kan komme i tale på, understreker Manes.” (s.47) Her kan det virke som om de som har bosatt seg der ingen skulle tro, har tatt Christopher Manes på ordet. Naturen blir tatt på alvor, og forstått på en måte som dessverre er sjelden vare i dagens samfunn.  

Et annet element vi ser i programmet, som kan bidra til at de aktuelle menneskene har et sterkt forhold til naturen, er at de i større grad enn “folk flest” blir påvirka av bl.a. været. Arne Brunborg mister tilgangen på vann dersom det blir for mye tørrfrost om vinteren. Evy og Inge Otterskred bor og virker i Sognefjorden, der det, spesielt ved ustabilt vær, er fare for snøskred og steinras fra fjella. På Storholmen, der Jeanette og Pascal bor, er de avhengig av rolig sjø for å kunne komme seg til fastlandet. Bart, som henter vann i en bekk i skogen, frykter at bekken skal tørke inn om sommeren, eller fryse om vinteren. En slik livsstil krever at man tilpasser seg naturens rytmer, i stedet for å prøve å kontrollere dem.  

Når man i så stor grad som de nevnte, blir påvirka av naturkreftene, er det nærliggende å tro at man opparbeider seg et annet forhold til den, sammenligna med mennesker som får dekka sine behov, og vel så det, uansett vær og vind.  

Med dette sagt, vil jeg klart slå fast at menneskene i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu uttrykker et økosentrisk natursyn gjennom måten de lever sine liv på, hvordan de viser takknemlighet og respekt overfor naturen. De uttrykker glede ved livet de lever, og opplever det som dypt meningsfullt.  

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu viser hvordan det er mulig, også i vår tid, å leve enkelt og bærekraftig. At naturen har en verdi i seg selv, og ikke er en utømmelig ressurs vi kan forsyne oss av etter eget forgodtbefinnende. Den bør, og skal, behandles med dyp respekt. Kanskje det er dette som gjør at programmet har en såpass bred appell, og at det går i år etter år, og stadig fascinerer nye seere. I en verden og ei tid hvor alt går i et forrykende tempo, er det godt, for ikke å si befriende, å se hvordan disse menneskene velger å bo, og leve.  

I dag er sosiale medier blitt en viktig arena for kampen om miljøet. Instagram er kanskje det stedet der flest av oss først møter klimaproblemer i hverdagen. Et tydelig og konkret eksempel på dette er samarbeidet WWF Norge har gjort med matprofilen og influenceren Ida Gran Jansen. I annonsevideoen jeg har tatt utgangspunkt i, snakker hun om mikroplast som et globalt problem som nå også har funnet veien inn i blodet vårt, samtidig som hun gir konkrete tips til hva vi kan gjøre hjemme hos oss selv. Eksemplene hun gir er alt fra å bytte plastfjøl med tre, plastflaske med stål eller plastmatboks med glass. Det er en liten påminnelse om at miljøansvar både er politikernes jobb og noe vi kan gjøre i hverdagen.

I dagens blogginnlegg skal jeg analysere hvordan videoen framstiller forholdet mellom mennesket og naturen, og hvordan den inviterer oss til å ta ansvar, både som enkeltpersoner og som en del av et større økologisk fellesskap. Dette ansvaret inviteres primært gjennom fokus på trusselen mot menneskekroppen, noe som samsvarer godt med prinsipper fra det som økokritikken kaller grunnleggende økologi.

Her ser man teksten under videoen, som oppsummerer hovedpunktene i videoen.

Instagram- formatet gjør miljøkampen personlig, og unngår å presentere problemet som en vitenskapelig trussel. Samarbeidet mellom en offentlig figur og en organisasjon som WWF kan sees på som et eksempel på kjendisaktivisme ifølge Gerrard. Kombinasjonen av kjendisaktivisme og estetikken resulteres i en kontekst dypt forankret i moderne naturecultures, et begrep som Donna Haraway bruker for å beskrive de tett sammenvevde, og noen ganger skremmende koblingene mellom natur, teknologi og menneskelig samfunn.

Det visuelle miljøet fremstiller også som et estetisk og bærekraftig ideal. Hun filmer seg selv på i et lyst kjøkkenmiljø dominert av tre og metallredskaper. Fraværet av plast og tilstedeværelsen av varme og naturlige farger fungerer også som et retorisk grep der naturens verdi oversettes til livsstilen hun lever. Dette er en form av det Gerrard kalles for estetisering, hvor økologisk ansvar gjøres tiltalende og knytter det til en ønsket livsstil.

Denne estetiske tilnærmingen er viktig for hvordan miljøansvar formidles. Som Ursula Heise argumenterer for, blir arter og materialer meningsfulle når de knyttes til historier og kulturelle verdier. Ved å tilby alternativer til plast som er estetisk og praktisk attraktive, kobles miljøvern direkte til identitet og smak, noe som igjen styrker den kulturelle investeringen i saken. Naturen fremstår dermed indirekte, gjennom fraværet av plast og tilstedeværelsen av tre, stål og glass som noe tryggere enn den skadefulle plasten. Den gjennomgående trusselen mot menneskekroppen forsterker Idas argumenter i videoen. Fokuset ligger på hvordan mikroplast kan skade oss direkte, og bekymringen retter seg mot både helsen vår og fremtiden til menneskearten. Dette står i kontrast til prinsippene i dypøkologi, som utfordrer et antropocentrisk perspektiv og i stedet fremmer lik respekt for alt levende, ikke bare mennesker. Mens videoen altså gjør problemet nært og personlig for seeren, minner dypøkologi oss om at naturen har egen verdi uavhengig av menneskelig nytte.

Teksten bruker et dobbelt retorisk grep som balanserer kollektivt ansvar og personlig handlekraft. På makronivå (kollektivt) blir problemet presentert som noe så stort at det krever systematiske løsninger. Politikere må sette strengere regler og finne bedre løsninger. Samtidig stiller Jansen spørsmålet «Hva kan du gjøre hjemme?». Dette oppfordrer seeren til å selv reflektere over egne forbruksvaner, og deretter gjøre konkrete endringer for å hjelpe fellesskapet og egen og familiens kropp.

Dette spennet er karakteristisk for det Arne Næss kaller Shallow Egology, hvor fokus ligger på kampen mot forurensing og uttømming av ressurser, med hovedmål å beskytte menneskers helse og velstand i utviklede land. Rådene om å bytte plastprodukter er typiske Shallow Egology tiltak, som retter seg mot å forbedre menneskelig livskvalitet samtidig som miljøskade reduseres.

Tonen i teksten er vennlig og inkluderende, spesielt når Jansen spør hva man selv kan gjøre hjemme. Likevel brukes affektiv retorikk knyttet til frykt for kroppen. Bruken av ord som «sjokkerende nyhet» og «bekymret», samt henvisningen til funn av mikroplast i blodsirkulasjonen vår, skaper en sterk emosjonell respons til oss som hører på. Ved å gjøre trusselen personlig, viser frem en stor gaffel og sier at denne er inni kroppen vår, forsterker det et behov man får til å handle på informasjonen.

«Bytt ut de dere plastmatboksene, og bytt de ut til for eksempel stål. De er ikke like kule for barna, men det er ikke kult å ha plastikk i hjernen heller.»

Oppdagelsen av mikroplast i blodet eksemplifiseres Haraways idé om infolding. Menneskekroppen er ikke lenger adskilt fra naturen. Plasten har foldet seg inn i oss, og grensen mellom forurenset miljø og menneskekroppen kollapser. Teksten bruker dette som den mest skremmende og alvorlige begrunnelsen for handling, da forskere er «bekymret for at mikroplasten kan sette seg fast i, og skade, viktige organer.» Dette demonstrerer at mikroplasten utgjør en ødeleggende infolding i menneskekroppen vår.

Det er ikke bare influenceren som får en aktiv rolle i annonsefilmen, men også mikroplasten. Den beveger seg, kan sette seg fast og potensielt skade organer. Materialet får dermed agency, handlekraft i en økologisk fortelling om tap av menneskelig kontroll. Dette er i tråd med prinsippene i materialistisk økokritikk, som viser hvordan ikke- menneskelig materie kan påvirke narrativer og handlinger. Mikroplasten blir, ifølge Haraway, en «critter» som aktivt truer menneskers velferd. Oppdagelsen skaper en rystende intimitet mellom kropp og miljø, og minner oss om at vi ikke kan skille oss fra de vi på helt feil måte kaller «omgivelsene».

Problemet rundt mikroplast og det faktum at det er funnet i menneskeblod, kan også analyseres med utgangspunkt i antroposentrisk risikoorientering, som Furuseth og Hennig skriver om i kapittel 5 i boka deres “økokritisik håndbok”. Antroposentrisk miljøetikk setter mennesket i sentrum og bruker begrepet instrumentell verdi, der miljøet verdsettes ut fra dets nytteverdi for oss mennesker. Mennesket har interesse av at naturmiljøet er sunt og ikke påføres uopprettelige skader, fordi vi trenger luft, van og energi for å overleve. En antroposentrisk økokritikk retter oppmerksomheten mot hvordan miljøforandringer påvirker mennesker og det globale samfunnet.

Dette perspektivet tar ofte utgangspunkt i sosiologen Ulrich Becks teori om risikosamfunnet, hvor menneskeskapte økologiske bivirkninger er sentrale. Moderne risikoer som mikroplastforurensing, skiller seg fra tidligere farer. De er ofte irrevesible og basert på vitenskapelige fakta som er vanskelige å sanse i hverdagen. Slike risikoer har globale konsekvenser som rammer hele livet på planeten. Risikoene i det moderne risikosamfunnet er definisjonsavhengige, usynlige og krever ekspertkunnskap for å bli vurdert, derfor har Ida også inkludert flere bilder av andre kilder, blant annet forskning.no og folkehelseinstituttet i videoen. Funnet av mikroplast i blodet er et tydelig eksempel på denne type moderne utfordring, hvor risikoen blir kommunisert og definert ut fra dens potensielle skadevirkning på menneskekroppen og fremtidig helse.

Videoen til Ida Gran Jansen viser at miljøansvar både er personlig og kollektivt. Ved å gjøre trusselen mot kroppen så konkret, samt å kombinere den med estetikk, praktiske råd og et stort engasjement, fungerer videoen som en påminner om at naturen ikke kan skilles fra oss. Den får oss også til å innse at handling må skje nå!