Episode 2: Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden
For litt siden så jeg NRK-serien om «Monsen & Nasjonalparkene» der Lars Monsen inviterer seerne med på vandring i Norges nasjonalparker. Serien er ikke bare et møte med spektakulær natur, men også en fortelling om forholdet mellom mennesket og det vakre landskapet vi lever i. I episode 2 av serien, Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden, møter vi et landskap som nesten fremstår tidløst. Et ekko fra istiden som minner oss på store eksistensielle spørsmål som at mennesket bare er en liten brikke i en mye større sammenheng.
Men hvordan fremstilles egentlig denne antroposentriske tenkningen mellom mennesket og det ikke-menneskelige i episoden? Og hva kan en økokritisk analyse fortelle oss om hvordan vi ser på naturen gjennom Monsens kamera?
Naturen som aktør og ikke bare kulisse
Serien om nasjonalparkene bygger på et enkelt men likevel virkningsfullt konsept. Vi følger Monsen til fots i timer og dager, mens kamera formidler både natur og menneskelig erfaring i sanntid. Episode 2 trekker inn et landskap som blir beskrevet som «en hilsen fra urtiden» og allerede her får naturen en stemme som sender ut et budskap, der geologiske formasjoner bærer på en historie som taler direkte til seerne. Dette er et klassisk økokritisk grep, som Furuseth og Hennig (2023) skriver, handler økokritikken ofte om å se hvordan tekster gir naturen acency, altså en form for handlingskraft. I Monsens program blir Varangerhalvøya ikke bare et sted der han passerer, men landskapet fremstår som en hovedperson i seg selv, nemlig en som har levd lengre enn både mennesker og nasjoner.
Sense of place – å være i landskapet
Dokumentaren skaper en sterk følelse av tilstedeværelse. Kamera lingerer over vide landskap, fossiler, fjellformasjoner og tundra. Når Monsen setter opp leir eller bare koker kaffe på kjele, opplever vi som ser på at vi selv er til stede i det karrige, men majestetiske landskapet. Ursula Heise (2016) snakker om «sense of place» i boka si Imagining Extinction om hvordan kulturtekster skaper en opplevelse av å være knyttet til konkrete steder, men samtidig setter disse stedene inn i en større, mer planetarisk ramme. Varangerhalvøya får nettopp en slik dobbeltrolle i episode 2, der den på den ene siden er et konkret sted. Et arktisk hjørne av Norge som samtidig fremstilles som et vindu til en geologisk urtid og blir derfor en påminnelse om jordas dype historie.
Menneskets simpelhet i møte med urtiden
Gjennom hele episode 2 fremstår Lars Monsen selv som en liten figur i et enormt landskap. Kamera veksler mellom nærbilder av ansiktet hans og utstrakte panoramabilder av naturen der mennesket nesten forsvinner helt. Denne store kontrasten er et visuelt virkemiddel som plasserer mennesket i naturens skygge. Dette minner oss om en grunnleggende økokritisk tanke om at naturen eksisterer uavhengig om vi er der og vår rolle er midlertidig. Antropocen er den mye omtalte epoken hvor mennesket trår i kraft og setter sine fotavtrykk i naturen med forurensing og klimaendringer, mens holocene-epoken er den geologiske tidsalderen hvor mennesket ble en dominerende kraft og settes i perspektiv av isens og fjellenes urgamle historie.
Kultur- og naturspor
Selv om tittelen av episode 2 legger vekt på urtiden, er mennesket likevel til stede. Monsen viser oss gamle spor av bosetting og minner oss om samisk bruk av landskapet. Disse elementene minner oss om at naturen aldri er helt «urørt» og selv de mest avsidesliggende områdene av Norge, har vært befolket, brukt og navngitt. Her oppstår en interessant spenning. Serien markedsføres som et møte med urørt natur, men samtidig blir den kulturelle historien trukket inn som en del av helheten. Dette samsvarer med nyere økokritiske perspektiver der vi ikke kan forstå naturen uten å se den i sammenheng med kultur og historie. Naturen er aldri bare natur, men alltid formet av menneskelige erfaringer, fortellinger og minner.
Estetikk og romantisering
Episoden har en tydelig estetisk dimensjon. Kamera sveiper over landskapet med langsomme panoreringer og musikken underbygger følelsen av storslagenhet. Seeren skal ikke bare informeres, men og beveges. Dette kan tolkes både positivt og kritisk. På den ene siden skaper serien engasjement for naturen og gir kanskje seerne lyst til å oppsøke eller verne slike områder. På den andre siden blir naturen romantisert og presentert som «evig» og «ren», samtidig som klimaendringer, inngrep og politiske konflikter rundt arealbruk i nord i liten grad tematiseres. Her kan vi bruke Heises (20169 poeng om «environmental imagination» gjennom hvordan naturen blir fremstilt på og som preger vår forståelse av den. Hvis man kun ser Varangerhalvøya som et vakkert postkort fra urtiden, risikerer vi å overse at det også er et landskap i endring under press fra både naturkrefter og det sosiale samfunn.
Kritisk vurdering og avslutning
Episode 2 lykkes svært godt gjennom formidling av følelsen av å være til stede i et landskap som bærer preg av urtiden. Den gir naturen en egen stemme og fremmer ydmykhet i møte med jordas historie. Samtidig kunne Monsen inkludert flere stemmer da han er en sterk forteller-figur, med en dominerende stemme.
En hilsen fra urtiden er ikke bare en reise i norsk natur, men også en fortelling om menneskets plass i verden. Gjennom Monsens vandring og kameraets panoreringer får seerne oppleve hvordan landskapet taler til oss gjennom en stemme fra urtiden. Episode 2 viser oss at naturen er mer enn kulisse, men også en aktør, historie og erfaring i seg selv.
Med økokritiske briller ser vi at serien skaper både nærhet og distanse der den bringer oss tett på Varangerhalvøya og minner oss samtidig om at vi står i skyggen av naturens urhistorien. Spørsmålet vi sitter igjen med, er hvordan vi som moderne mennesker skal forholde oss til denne stemmen fra urtiden og ikke bare som turister eller seere på den andre siden av skjermen, men som deltakere i naturens videre historie.
Litteraturliste
Furuseth, I. & Hennig, F. (2023). Økokritikk: En innføring. Oslo: Universitetsforlag.
Heise, U. (2016). Imagining Extinction: The Cultural Meanings of Endangered Species. Chicago. University of Chicago Press.
NRK (2020). Monsen & nasjonalparkene. Episode 2: Varangerhalvøya – En hilsen fra urtiden. Tilgjengelig via NRK TV.
Veldig interessant og reflektert analyse! Jeg liker spesielt hvordan du trekker frem naturen som hovedkarakter i serien og drøfter rundt dette. Videre liker jeg også hvordan du reflekterer over hvordan serien romantiserer naturen og hvilken effekt dette gir. Samtidig kunne det vært spennende å se enda litt mer drøfting av hvordan Monsens egen fortellerrolle påvirker den økokritiske lesningen.
Takk for tilbakemelding! Det var et godt tips til videre refleksjoner rundt økokritisk lesning av serien. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har nevnt Monsens egen fortellerrolle, er fordi jeg heller ville vektlegge naturens egenart – men takk for et godt tips til forbedring av innlegget 🙂
Hei Marie,
Du har skrevet en interessant analyse av episode 2 av «Monsen & Nasjonalparken». Du knytter Heise godt opp til serien og får fram gode poeng. Du kobler også på noen filmtekniske grep som er relevante, og får fram hvordan serien framstiller naturen, og den spenningen mellom menneske og naturen som ligger i landskapet og i serien. Det er spennende hvordan du diskuterer hvilken effekt de forskjellige nære og mer utstrakte kamerainnstillingene har på hvordan mennesket i naturen er representert, her tror jeg det ligger spennende implikasjoner i bruk av kamerabilde. Jeg kunne ønsket meg en litt mer dyptgående og utførlig analyse her, fordi den spenningen mellom urtiden og mennesker er så interessant, også det du tar opp angående at landskapet aldri er tomt, og hvordan fortid og nåtid er knyttet til hverandre i serien. Du nevner at landskapet nærmest får en stemme ikke minst gjennom episodens undertittel «en hilsen fra urtiden», så det hadde vært fint om du hadde gått nærmere inn på det. Fordi du nevner at naturen får en stemme, men så sier du ikke så mye om hvordan det skjer, eller hvordan den stemmen kanskje er styrt gjennom kamera, bruk av musikk, og hvordan det kanskje også henger sammen med hva serien vil oppnå hos seeren. Det hadde vært spennende å lese mer om det. Men uansett, spennende innlegg!
Takk for gode tilbakemeldinger! Jeg tar til meg disse og er enig i at en mer detaljert analyse hadde vært nødvendig for å få frem poengene enda mer:-)
Veldig gjennomarbeidet og reflektert tekst! Du viser tydelig hvordan naturen i episoden får en egen stemme og handlingskraft, noe som passer godt inn i et økokritisk perspektiv. Jeg liker spesielt hvordan du beskriver kontrasten mellom mennesket og naturens enorme tidsspenn, noe som skaper en sterk følelse av ydmykhet. Du trekker også fint frem spenningen mellom romantisering og realisme, noe som gjør analysen godt balansert. Kort sagt en veldig nice tekst!
Tusen takk for gode tilbakemeldinger!