Vi lever i ei tid prega av klimakrise, overforbruk og økende avstand til naturen. Vi forsyner oss raust av dens ressurser, uten å være så nøye med å gi noe tilbake. Før levde vi i ett med naturen, vi jobba for maten, forsørga oss selv. Mange kunne sikkert tenke seg å vende tilbake til denne enkle livsstilen. For de fleste blir det med en flyktig tanke. Men ikke for alle. Et knippe av disse menneskene, som gjør alvor av tankene vi kan lefle oss med der vi ligger i våre myke, varme senger og venter på at søvnen skal inntreffe, møter vi i NRKs folkekjære program Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
I programmets tjueandre sesong, besøker vi seks bopeler som befinner seg på steder de fleste ville ansett som utilgjengelige. Menneskene vi møter i denne sesongen, har vidt forskjellige historier, og motivasjoner for å bo på det viset, og det stedet de gjør. Vi møter blant andre Anders Brunborg, som etter mange år i Halden har søkt seg tilbake til barndomshjemmet Brunborg, utafor Voss. Tilbake til Vestlandet tar han med seg en bred østfolddialekt, og sin kone, Aud. Maten blir frakta opp med taubane. Nettopp denne taubanen har en tragisk historie. Arnes far falt ned fra taubanen, og døde av skadene. Hans siste ønske var at Arne skulle ta vare på høydegården, et oppdrag Arne siden har viet livet sitt til. I denne sterke episoden kjemper Arne, som er kreftsyk, for å få fullført sitt livsverk. Arbeidet som gjenstår er en løe, som han får hjelp til å sette i stand.
I sesongens sjette episode møter vi Bart Brouwers. Han bor i skogen utenfor Bærum, dyrker sin egen mat, og sørger for å hugge nok ved til vinteren. I motsetning til Arne, har ikke Barts familie noen historie med det røde huset i skogen, men dette er et valg han selv tok, etter at han som student i Nederland gikk på en psykisk smell, og en kamerat tok han med til Norge.
En kan si at menneskene vi møter i denne sesongen, til tross for alle deres forskjeller, har til felles at de ønsker et liv tett på naturen. Skal man ta i bruk en forslitt frase, kan man si at de lever i pakt med naturen.
Til oppgavens kjerne, hvordan kan dette knyttes opp mot et økosentrisk natursyn? I et økosentrisk natursyn er mennesket og naturen likestilt, i kontrast til det antroposentriske natursynet. Og menneskene vi møter i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu forfekter et økosentrisk natursyn, all den tid de tar avstand fra synet om at naturens verdi ligger i at menneskene har nytte av den. I programmet lever ikke menneskene over naturen, snarere kan man si at de lever med den. De ser på seg selv som forvaltere av naturen, ikke herskere.
Alle vi møter i de seks episodene som utgjør sesong tjueto, viser forståelse av naturen som et levende system, og har respekt for naturens begrensninger. Med denne respekten og forståelsen i bunn, reduserer de det økologiske avtrykket de etterlater seg. Samtlige av personene vi møter, har også valgt å bo slik de gjør. Som jeg var inne på tidligere, er det forskjellige grunner til valgene, men til grunn for alle er det rimelig å anta at kjærligheten, og ønsket om nærhet, til naturen er en viktig faktor. Implisitt ligger det kritikk retta mot menneskets fremmedgjøring fra naturen, som er en sentral faktor i det økosentriske natursynet.
I Økokritisk håndbok (Furuseth og Hennig) leser vi: “Fordi vi som mennesker i økende grad har blitt fremmedgjort fra naturen, må vi finne tilbake til måter som naturen kan komme i tale på, understreker Manes.” (s.47) Her kan det virke som om de som har bosatt seg der ingen skulle tro, har tatt Christopher Manes på ordet. Naturen blir tatt på alvor, og forstått på en måte som dessverre er sjelden vare i dagens samfunn.
Et annet element vi ser i programmet, som kan bidra til at de aktuelle menneskene har et sterkt forhold til naturen, er at de i større grad enn “folk flest” blir påvirka av bl.a. været. Arne Brunborg mister tilgangen på vann dersom det blir for mye tørrfrost om vinteren. Evy og Inge Otterskred bor og virker i Sognefjorden, der det, spesielt ved ustabilt vær, er fare for snøskred og steinras fra fjella. På Storholmen, der Jeanette og Pascal bor, er de avhengig av rolig sjø for å kunne komme seg til fastlandet. Bart, som henter vann i en bekk i skogen, frykter at bekken skal tørke inn om sommeren, eller fryse om vinteren. En slik livsstil krever at man tilpasser seg naturens rytmer, i stedet for å prøve å kontrollere dem.
Når man i så stor grad som de nevnte, blir påvirka av naturkreftene, er det nærliggende å tro at man opparbeider seg et annet forhold til den, sammenligna med mennesker som får dekka sine behov, og vel så det, uansett vær og vind.
Med dette sagt, vil jeg klart slå fast at menneskene i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu uttrykker et økosentrisk natursyn gjennom måten de lever sine liv på, hvordan de viser takknemlighet og respekt overfor naturen. De uttrykker glede ved livet de lever, og opplever det som dypt meningsfullt.
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu viser hvordan det er mulig, også i vår tid, å leve enkelt og bærekraftig. At naturen har en verdi i seg selv, og ikke er en utømmelig ressurs vi kan forsyne oss av etter eget forgodtbefinnende. Den bør, og skal, behandles med dyp respekt. Kanskje det er dette som gjør at programmet har en såpass bred appell, og at det går i år etter år, og stadig fascinerer nye seere. I en verden og ei tid hvor alt går i et forrykende tempo, er det godt, for ikke å si befriende, å se hvordan disse menneskene velger å bo, og leve.
Dette var et veldig godt og reflektert innlegg! Du skriver engasjerende og levende, og jeg liker spesielt hvordan du bruker konkrete eksempler fra episodene til å underbygge poengene dine. Det gjør teksten lett å følge og gir den troverdighet. Du forklarer også det økosentriske natursynet på en klar og forståelig måte, og klarer å vise hvordan dette perspektivet kommer til uttrykk i serien uten at det føles tungt teoretisk.
Jeg synes det er særlig fint hvordan du trekker inn sitatet fra Økokritisk håndbok, både fordi det gir teksten et tydelig faglig forankringspunkt og fordi det er spot on! Det hadde vært spennende å diskutere videre hvordan dette programmet også indirekte kritiserer dagens samfunn en gang 🙂
Tusen hjertens takk for den hyggelige kommentaren!
Det er en rekke spennende aspekter med dette programmet! Jeg liker også hvordan kritikken mot dagens samfunn ligger skjult i idyllen og gleden som formidles gjennom menneskene vi møter.
Veldig spennende kontrast du setter opp mellom dagens samfunn og de man møter i serien! Er en del tanker som vekkes etter å ha lest innlegget ditt, spesielt rundt hvordan man respekterer og tilpasser seg naturen (og ikke omvendt). Veldig ryddig og tydelig forbindelse til pensum også! Et interessant og fint innlegg, kommer definitivt til å se på serien igjen med dette innlegget i bakhodet!
Hjertelig tusen takk, Sophia.
Synes det er et tankevekkende program, samtidig som det er både underholdende og får oss til å reflektere over vårt forhold til naturen!
Slår aldri feil – det er bare å ønske god fornøyelse!
Veldig fine skildringer av et svært kjært og ganske økokritisk program. Jeg undres på om menneskene i programmet også opplever at de ofrer noe ved å leve slik de gjør – at de ofrer noe for naturen, miljøet. klimaet? Men de opplever nok at de får mer igjen. At det er et slags privilegium å få – og tørre – å leve slik.
Takk for et interessant innlegg, Jens. Jeg kjente ikke dette programmet fra før, men nå føler jeg at jeg har fått en ganske god forestilling om hva slags program dette er. Du spør etter natursynet som formidles, og slår fast at det er økosentrisk, men uten å bli helt tydelig på hva det innebærer annet enn at ikke-menneskelig natur har «egenverdi», at man lever direkte av naturressurser, og at man følger naturlige rytmer. Her hadde det vært mulig å koble dette litt mer til de teoretiske perspektivene fra pensum, f.eks. Buell og Bate (referert i Økokritisk håndbok) som jo nettopp anser disse rytmene som en mulighet til å formidle økosentriske holdninger – sammen med en rekke andre, ganske konkrete kriterier. Du gir mange interessante og gode eksempler fra ulike episoder, slik at man får et greit overblikk, men det hadde vært viktig å også gå litt mer i dybden og analysere ikke bare hva som blir formidlet, men også hvordan. Hvilken estetikk er valgt? Hvordan samspiller de ulike modalitetene? Hvilken fortelling blir fortalt, og hvem er fortelleren/fortellerne? Her hadde det også vært flott med noen representative skjermdumper som du kunne ha integrert i analysen. Det forutsetter naturligvis at man plukker ut f.eks. en enkelepisode (eller til og med bare deler av den). Jeg synes at bemerkningen din om resipientene (som ligger i sine «myke, varme senger») og ser på skjermen hvordan andre sliter med å leve av naturressurser, er både relevant og interessant – her kunne man kanskje brukt økonarratologiske perspektiver for å drøfte litt hva slags «fortellingsverden» det egentlig formidles her og hvordan (med hvilke grep) «leseren» (altså tilskueren) blir involvert i den. Da hadde det kanskje blitt enda tydeligere hvordan/hvorvidt programmet prøver å fungere som et slags kulturkritisk motvekt mot det moderne forbrukssamfunnet 😊