«Den største testen» – Equinor som vår redning

I november 2022 publiserte Equinor miniserien «Den største testen», altså å klare energiomstillingen. Serien følger fire ulike mennesker som skal utforske Equinors mål om, og arbeid mot, å nå netto null innen 2050. Gjennom seriens fem episoder møter deltakerne en rekke mennesker som jobber i ulike avdelinger hos Equinor og i andre relevante bedrifter. Til slutt får de mulighet til å møte og «sparre» med konsernsjefen Anders Opedal. Ettersom denne miniserien er produsert av Equinor vil det være spennende å undersøke hvordan risikoer og konsekvenser fremstilles i lys av et antroposentrisk økokritisk perspektiv. For å svare på dette har jeg brukt episodene i miniserien og artikkelen om «Den største testen» du finner på Equinors nettside. Det er viktig å poengtere at det finnes lengre klipp med fulle versjoner av noen av intervjuene fra serien. Disse fungerer derimot mer som «ekstra materiale» dersom man ønsker mer informasjon, men dette innholdet har ikke blitt brukt som kilde i denne sammenheng.

Etter introduksjonen av deltakerne starter seriens første episode med et intervju av Jostein Bakke, professor ved institutt for geovitenskap ved UiB. Intervjuet finner sted på isbreeden Folgefonna hvor de blant annet diskuterer konsekvensene av global oppvarmning. Temperaturøkningene vil ha «globale konsekvenser» i form av varmere sesonger, mer ekstremvær, naturkatastrofer, og et økt antall klimaflyktninger. Dette intervjuet viser tydelige sammenhenger til hva Furuseth og Hennig skriver i Økokritisk håndbok om Ulrich Becks «risikosamfunn». Konsekvensene som diskuteres og deres følger er noe som vil true og påvirke alle mennesker, men likevel er det noen som vil være noe mer utsatt enn andre. Disse risikoene, som skyldes menneskets modernisering, har i dag ofte ikke en form for «angreknapp» – samtidig som de i stor grad er usynlige. Derfor er risikoene, ifølge Beck, åpne for «sosiale definisjonsprosesser», hvor ulike aktører får makt og innflytelse over hvordan disse risikoene kommuniseres til offentligheten – og videre hvordan de oppfattes. Risikoene kan med dette bli definert og oppfattet ulikt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette åpner opp for interessante spørsmål og tanker om hvem som har blitt inkludert med i serien, men ikke minst om produsenten selv.

Gjennom miniserien møter som sagt deltakerne mennesker som er ansatt i Equinor og andre bedrifter. Totalt sett er det 16 «hovedpersoner» som deltar i intervjuene, hvorav halvparten er Equinoransatte. Intervjuobjektene i serien blir presentert med navnet og stillingstittelen deres, hvor spesielt titler som inneholder «leder» og «direktør» går igjen. Kun én av intervjuobjektene har tittelen «professor». I artikkelen på Equinors nettside om «Den største testen» følger det en «Q&A» på bunnen av siden, hvor spørsmålet om valget av deltakerne kommer opp flere ganger. Deres mest utfyllende svar går som følger:

«Vi har sett etter bredde i utvelgelsen av deltakerne, både med tanke på bakgrunn, utdannelse og kjønn, men også personlige kvalifikasjoner (som for eksempel at de tør å formidle sine meninger og er trygge foran kamera), interesse for og meninger om klimautfordringene og Equinors rolle, samt åpenhet for å lære og lytte til andres meninger.»

Til tross for denne variasjonen er det likevel et tydelig narrativ å finne i denne serien. Risiko og konsekvenser blir nærmest feid bort jo lengre ut i episodene du kommer. Den eneste personen som snakker konkret om dette er som nevnt tidligere professor Bakke. Etter intervjuet hans fokuserer serien på Equinors løsninger og, sammen med andre aktører, skyves formidling om risiko og konsekvenser vekk i favør for deres erfaring, teknologi og innovasjon. Equinor fremstiller seg altså ikke som en del av problemet, men en del av løsningen.

Det grønne skiftet fremstilles som et komplisert «samspill mellom forbrukere, industri og myndigheter» slik Kristin Müller Thomassen sier i sitt intervju. Det er behov for prosjekter, investeringer i disse prosjektene og til slutt, behov for et marked for at dette skal gå rundt. Samtidig er det gjennomgående understreking av et tregt system i Norge med manglende politisk driv og regulering. De aller fleste intervjuobjektene støtter Equinors plan for karbonfangst og -lagring, noe som får stadig mer oppmerksomhet i serien. Store deler av episode fire viser denne løsningen i praksis, men her er det også gråsoner i sammenheng med formulering av risiko og konsekvenser. Torbjørg Klara Fossum som er direktør for CO₂-fangst & lagring i Equinor får spørsmålet «Er det noen risiko for at dette ikke fungerer? At det kan gå galt?», men unnviker totalt risikofaktoren i hennes svar. Fossum viser kun til USAs bruk av CSS (Carbon Capture and Storage) og «Sleipner» i Nordsjøen hvor de har lagret CO₂ i 26 år, men nevner kort at alternativet er at det slippes ut. Igjen blir fokuset heller rettet positiv mot hvordan deres unike erfaringer kan hjelpe dem i å drifte et slikt lagringsfelt.

I Økokritisk håndbok skriver Furuseth og Hennig om hvordan risiko kan formuleres gjennom litteratur; «Gjennom fortellinger kan risiko, ifølge Beck, bli menneskeliggjort, forståelig og kanskje til og med meningsfull.». Videre poengteres det at fortellinger om de mulige konsekvensene kan føre til endring i levemåte for å forhindre dette. Denne framtidsdimensjonen som risiko bærer gjør dem «virkelige og uvirkelige». Spørsmålene om hvem som formidler, hva og hvordan det formidles blir igjen svært relevante. Det er relativt hyppig bruk av bilder og videoer av vindmøller, solceller og havvind for å peke mot fremtidens løsninger, eller «redninger». I Equinors fortelling om veien mot «netto null» kommuniseres det altså svært lite risiko, men er nærmest en promotering for deres virksomhet hvor de er heltene med vår redning.

I den siste episoden der deltakerne skal «sparre» med Anders Opedal fremstår svarene han gir kun som en oppsummering av hvordan Equinor tidligere har blitt «positivt» fremstilt. Narrativet om Equinor som en del av løsningen og pådriver for det grønne skiftet tar stor plass i intervjuet. Samtidig understreker Opedal viktigheten byråkrater har for dette skiftet, sammen med nødvendigheten av mer areal for utbygging og raskere godkjenninger. En av deltakerne stiller Opedal spørsmålet om han personlig tror 1,5-gradersmålet vil bli nådd. Svaret han gir er ikke et konkret ja- eller nei-svar. Opedal velger heller å trekke inn forbedringsmulighetene vi har og viktigheten med å være med på den grønne bølgen som et fellesskap. Likevel sier han at det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år ettersom de ikke får bygd ut fornybare energikilder fort nok.

Til tross for seriens dystre start er det likevel svært lite gjennomgående fokus på risikoer og konsekvensene som eventuelt vil følge. Både når det gjelder uendrede levemåter fra dagens normal, men også mulige risikoer og konsekvenser som følger av deres prosjekter. I det store fremstår serien som «et dytt» mot politikere og byråkrater om å satse og investere i lavkarbonløsninger, spesielt karbonfangst og -lagring. Ikke minst fungerer serien som en ren grønnvasking av Equinor. Seriens avsluttende setning «kunnskap er makt» bærer preg av dobbelthet. Her vil det være mulig å trekke inn det som tidligere er nevnt om aktørers rolle i hvordan risikoer kommuniseres til offentligheten. På den ene siden settes Equinor i en autoritær posisjon hvor de kan «kontrollere» narrativet ettersom de «eier» kunnskapen. På den annen side kan dette fremstå som en oppfordring til «oss vanlige mennesker» for å engasjere oss mer, og at vi har makt til å endre kursen gjennom kunnskap. Fra seriens dystre start avslutter den med et mer håpefullt blikk mot fremtiden, men basert på en fortelling av at Equinors løsninger presenteres som vår redning.