Havets verste fiende

Å se NRKs dokumentar Planet plast ble en påminnelse om hvor alvorlig plastforurensing faktisk er. I dokumentaren følger vi Line Elvsåshagen, som gjennom fire episoder dykker dypere i hvordan plasten påvirker havet, hvordan den havner der og hvilke konsekvenser dette får for oss mennesker. Hun besøker blant annet forskere, miljøforkjempere og vanlige mennesker på gata. Dokumentaren viser tydelig hvordan vi som forbrukere er en sentral del av problemet og dermed medansvarlige for plastforurensningen i havet. 

Dokumentaren fikk meg til å reflektere over hvor tett forbundet mennesket og naturen faktisk er. Den minner oss på at miljøproblemer ikke bare handler om naturvern, men menneskelige livsformer, teknologi og kultur. Dette er også sentrale temaer innen økokritikken. Gjennom begrepene Antropocen og risikoteori gir økokritikken et interessant rammeverk for å forstå Planet plast som ikke bare en miljødokumentar, men som en fortelling om menneskets tidsalder og behovet for å endre måten vi lever i samspill med livet i havet. 

Innen økokritikken betegnes begrepet Antropocen som den geologiske epoken der mennesker er den dominerende kraften som former jordas systemer. Det ser vi gjennom at mennesket påvirker klima, hav, atmosfære og biologisk mangfold på en måte som tidligere kun ble styrt av naturkreftene. Dette kommer tydelig til uttrykk i dokumentaren, der vi ser hvordan det menneskeskapte produktet plast har infiltrert nærmest alle aspekter av havets naturlige kretsløp. Dokumentaren viser blant annet plastfylte strender, hvordan mikroplast er i naturen og mennesker, og hvordan dyr vikles inn i plasten eller har endt opp med å ha spist det. I et økokritisk perspektiv fungerer plasten som et symbol på Antropocen, et konkret og varig spor etter menneskelig aktivitet. 

Dokumentaren er strukturert på en enkel, men effektiv måte. Elvsåshagen besøker først ulike fagmiljøer som håndterer plast, og spør deretter tilfeldige personer på gata om deres egne vaner bidrar til at det bestemte fagfeltet ikke klarer å operere optimalt. Hun besøker blant annet kloakken, og gir oss innblikk i hvordan nordmenn skyller alt mulig ned i toalettet, som ikke brytes ned. Deretter forklarer en fagperson hvordan dette kan føre til at kloakken tetter seg og vil være vanskelig å kontrollere under blant annet flommer. Deretter vil søpla flyte over og over til havet. Etter dette går hun på offentlige toaletter og intervjuer mennesker om de sine uvaner med å kaste søppel i do. Gjennom dette gjentatte formatet viser dokumentaren hvordan ansvaret for plastproblemet legges på forbrukeren.

Et av de mest tankevekkende temaene Elvsåshagen tar opp, er hvordan naturen fremstår som et speil på menneskelig aktivitet. Hun viser hvordan den omfattende plastforsøplingen vi som forbrukere forårsaker, til slutt vender tilbake til oss som mikroplast. Hun visualiserer plastens syklus. Plast ender i havet, for eksempel gjennom kloakken, brytes sakte ned til mikroplast, tas opp av små fisker, større fisker spiser dem igjen og til slutt spiser vi fisken. Hun henviser også til forskere som forteller at det er mikroplast i vannet vi drikker, og demonstrerer dette med å dele ut gratis mikroplastdrinker på gata, hvor ingen vil drikke etter hun har fortalt at det inneholder mikroplast. Plastens syklus understreker et sentralt poeng i økokritisk tenkning, at mennesket og naturen er uløselig knyttet sammen. Mennesket er ikke utenfor naturen, men inngår i et tett sammenflettet system som henger sammen. Dokumentaren synliggjør dette ved å fremstille plast som overskrider grenser, blant annet mellom hav og land, mellom dyr og mennesker. På denne måten kan dokumentaren leses som en fortelling om Antropocen, der menneskelig aktivitet har skapt et uunngåelig uønsket ledd i naturens kretsløp. 

Mens begrepet Antropocen beskriver de store, geologiske og historiske dimensjonene ved menneskets påvirkning, handler risikoteori om hvordan vi forstår og fortolker miljøtrusler i samtiden. Ursula Heise videreutvikler sosiologen Ulrich Becks idé om at vi lever i et risikosamfunn. Det er et samfunn som er preget av usynlige globale og menneskeskapte farer. 

I Planet plast kommer dette til uttrykk gjennom dokumentarens fokus på mikroplast. Elvsåshagen besøker forskere i Sverige som deler sin begrensede kunnskap om mikroplast og nanoplast. De formidler at de ikke vet særlig mye om det, men de har påvist at det sprer seg i  kroppen, også til hjernen. Selv om forskerne ikke vet nøyaktig hvilke helseskader mikroplast kan forårsake, er det bred enighet om at stoffet sannsynligvis er helseskadelig.

Heise påpeker at miljøtrusler ofte formidles gjennom fortellinger som forsøker å gi mening til det abstrakte og uoversiktelige. Planet plast er et godt eksempel på dette. Dokumentaren kombinerer følelsesvekkende scener med fakta og fortellinger for å gjøre plastproblemet så forståelig og pålitelig som mulig. Den fungerer ikke bare som vitenskapelig formidling, men også som en emosjonell fortelling. Denne gode balansegangen mellom informasjon og følelser vekker både interesse for kunnskap og etisk refleksjon. Vi blir opplyst om konsekvensene av våre handlinger, men også om mulige løsninger som gir håp. Dokumentaren viser at plastproblemet ikke bare er globalt, men også personlig. Når vi ser strender ødelagte grunnet plastforsøpling, eller fiskere som mister levebrødet sitt, forstår vi at miljøkrisen også handler om menneskelig livskvalitet her og nå. 

For å illustrere hvor mye plast én person bruker i løpet av et år, fyller NRK hele leiligheten til Elvsåshagen med hennes eget årlige plastforbruk. Dette er en effektiv måte å visualisere hvor mye plast som faktisk brukes av hver og en av oss hvert år. Dette kom som et sjokk for Elvsåshagen, som deretter demonstrerte enkle måter å redusere unødvendig plastforbruk på. Dette bygger også på det nevnte personlige perspektivet som spiller på mennesket som forbruker. 

Samtidig er det enkelte sider som svekker dokumentarens kvalitet. Den fremstår til tider som ensidig. Dokumentaren fokuserer i stor grad på skadene plast forårsaker, mens den kun inkluderer et kort intervju på tre minutter med en fagperson som peker på at plast også har funksjonelle fordeler, for eksempel oppbevaring av matvarer. 

Planet plast viser tydelig at plastforurensning i havet er et økende og  akutt problem. Dokumentaren viser at flere ledd prøver å forebygge dette voksende problemet, men at det fortsatt ikke finnes tilstrekkelig mange aktører til å håndtere problemet og ansvaret derfor legges på forbrukeren. Etter min vurdering blir denne vinklingen  delvis ensidig, ettersom dokumentaren i liten grad retter oppmerksomheten mot produsentansvaret og de industrielle strukturene som produserer plasten. til tross for dette er Planet plast en sterk økokritisk dokumentar som tydelig formidler hvilke utfordringer vi står ovenfor og gjør det på en forståelig og engasjerende måte. Den inspirerer også til konkrete endringer i hverdagsvaner og viser hvordan vi som forbruker kan redusere plastforbruket for å kunne bidra til å bekjempe plastproblemet. Planet plast minner oss til slutt om at kampen mot plast ikke bare handler om å redde havet, men å redefinere forholdet mellom menneske og natur i vår egen tidsalder, Antropocen.