Nordmenns forhold til naturen i NRK-serien «Min tur»

Hvordan forholder nordmenn seg egentlig til naturen, og hvorfor er naturen en så utpreget del av den norske kulturen? Gjennom to episoder fra det norske naturprogrammet «Min tur» fra 1994-1996 skal vi analysere hvorfor naturen er en så integrert del i den norske kulturen. I episodene «Med polske øyne i norsk natur» og «Egil Storbekken» ser vi dette forholdet gjennom to forskjellige perspektiver: det utenfra-observerende og det innenfra levde. I den første episoden møter vi den polske kulturforskeren Nina Witoszek, som er fascinert av nordmenns tilknytning til naturen. Deretter møter vi folkemusiker Egil Storbekken, som lar sitt kunstneriske liv gå i ett med naturen. Gjennom disse to møtene kan vi lese fram ideer fra Jonathan Bate sin romantiske økologi og Arne Næss sin dypøkologi, som begge åpner for å forstå naturen ikke bare som landskap, men som noe vi er en del av.

Nina Witoszek og utenfra-perspektivet

I episoden «Med Polske øyne i norsk natur» møter vi den eksentriske polske kulturforskeren Nina Witoszek som med et undersøkende blikk over nordmenn sitt forhold naturen beskriver hvordan naturen får henne selv til å kjenne uro, og at hun heller foretrekker Karl Johans gate ovenfor de norske fjellene. Hun kontrasterer sitt eget møte med naturen med hvordan hun ser nordmenn forholde seg til den. Gjennom sine skildringer av nordmenn og naturen mener hun at nordmenn har en sterk tilknytning til naturen, hun sier «nordmenn har andre antenner, at de hører andre ting i naturen.» som hun ikke gjør. Med dette kan man skildre Stacy Alaimo sitt begrep om «trans-corporeality», som peker på hvordan menneskekroppen ikke er avskilt fra naturen, men i konstant forbindelse med den. Hele episoden bærer preg av denne tenkemåten om at mennesket er natur, og hun forklarer de forskjellige måtene hun mener nordmenn har en spesiell tilknytning til naturen, i kontrast til dette beskriver hun selv at hun kjenner på en uro når hun er i naturen, og foretrekker bymiljøet.

Kameraet panorerer over vakker norsk natur til klassisk musikk mens hun beskriver det norske landskapet som godartet, «man kan kjøre i timesvis og ser bare uskyldige hus, harmløse daler og beroligende fjell.» Hun kontrasterer dette med hennes erfaring av å kjøre gjennom Polen, Irland og Skottland der det ikke er naturen, men den særegne arkitekturen og bygningene som ligger i fokus, som blir symboler på makt og overlegenhet, slik man finner i forskjellige slott og tårn. Det finnes dermed ikke slike ideologiske maktlandskap i Norge, men det norske landskapet representerer heller en egalitær sosial struktur. Hun mener altså at oppbyggingen av det norske landskapet gjenspeiler det norske samfunnets perspektiver som bygger på egalitet og balanse.

I Jonathan Bate sin romantiske økologi mener han at tilbakevendingen til naturen gjennom diktningen blir viktigere jo mer den virkelige naturen forsvinner. Han mente at diktningen kunne føre oss tilbake til naturen, der det handler om lyrikkens rytme der naturens uttrykk skinner gjennom, at man kunne oppleve naturen gjennom lyrikken. I Witoszek sin fremstilling blir naturen et rom der nordmenn kjenner seg hjemme, som om det er enklere for dem å knytte seg til naturen enn sine medmennesker. Hun beskriver at det er enklere for nordmenn å overvinne motstanden av naturkreftene enn det er for dem å håndtere menneskelig motstand. Hun gir inntrykk av at nordmenn har en slags medfødt sterk tilknytning til naturen. At nordmenn av natur er mer tilknytta naturen enn for eksempel henne selv som er frå Polen. Witoszek viser så til Askeladden, som hun mener har en mystisk tilknytning til naturen fordi han hører naturens stemmer. Gode råd blir fortalt til han gjennom fugler, dyr, himmelen og gresset. Undrende forstår hun ikke hvorfor det er så naturlig for han, fordi hun selv ikke engang klarer å klatre i fjellet.

I sin undersøkelse av den norske sjelen, naturen og nordmenns forhold til verden bad hun om veiledning. Hun ble fortalt at hun måtte lese Wergeland og om naturromantikken, Brundtland-kommisjonen og den norske væremåten av Georg Johannesen. Det som traff henne mest var da hun leste Håvamål, som hun mente reflekterte hele den utilitære pragmatiske norske tradisjonen, med alle de sentrale verdiane: måtehold, naturklokskap, balanse, likevekt, likestilling og forsiktighet. Hun mener at dette er Norge forklart.

Witoszek beskriver nordmenns forhold til naturen som mer harmonisk, mens andre kanskje er mer fremmedgjorte naturen, i likhet med Bate sin romantiske økologi. Hun lærte om den norske væremåten og dermed nordmenns forhold til naturen gjennom litteratur. Hennes perspektiv på nordmenns forhold til naturen er farget av dette romantiske økologiske perspektivet. I likhet med Bates mener Lawrence Buell at det moderne mennesket er fremmedgjort fra naturen og at vi må nærme oss den igjen for å kunne løse miljøproblemene vi er konfrontert med. Der enigheten skiller seg er hvordan Bate mener lyrikkens rytme binder oss nærmere naturen selv om språket i seg selv er et kulturelt hinder. Buell mener derimot at det er den realistiske skildringen gjennom litteraturen som gjør at man kan nærme seg den ikke-menneskelige naturen. Beskrivelsene hennes baserer seg en del på norrøn mytologi, norske folkeeventyr og norsk litteratur. I tillegg til hennes egne erfaringer som en utenforstående. Fra hennes perspektiv finner nordmenn en ro i naturen, som om nordmenn er tettere knyttet til naturen.

Witoszek beskriver nordmenn som litt tre-aktige, at de minner henne om granskogen fordi de er «høge, vakre, vertikale, sunne, vokser mot himmelen, bryr seg om ingen, voldsomt uavhengige og en trussel til oss alle.». Dermed beskriver hun andre som eføy planter, som er avhengige av gjenstander for å klatre rundt, som av og til skaper kunstneriske effekter, men som alltid klinger til noe. Hun beskriver også nordmenn og kristendommen. Når hun er andre steder pleier hun å be mye, men i Norge føler hun seg så trygg at hun slutter å be. Hun sier «Nordmann når han er i kirka tenker på naturen, og når han er i naturen tenker han på Gud».

Etter sceniske vandringer gjennom trolske skoger begynner hun å synge en ballade hun har skrevet om Arne Næss sine åtte punkter om dypøkologien. Arne Næss sin dypøkologi bygger på tanken om at alt liv har egenverdi, og at mennesket må flytte seg fra et antropocentrisk til et økosentrisk verdiperspektiv. Når hun synger om at «naturen vet best» og «vi skal realisere oss selv hver og en på sitt fjell», binder hun Næss sin idé om selvrealisering og den norske friluftstradisjonen. Balladen fungerer både som poetisk uttrykk og filosofisk kommentar på forholdet mellom menneske og natur, der individet utvider seg selv for å omfatte hele naturen.

Egil Storbekken og innenfra-perspektivet

I tredje sesong av naturprogrammet følger vi folkemusikeren Egil Storbekken i turområdene rundt hytta hans i Søljåsen. Storbekken var både musiker, komponist og dikter, og var en viktig figur i spredning av kunnskap om norsk folkemusikk. Han vokste opp i Tolga i Innlandet, ikke langt unna Søljåsen, og bodde der store deler av sitt liv, med unntak av noen år i Oslo. Storbekken spilte flere instrumenter, blant annet tussefløyten som han selv utviklet og navnga. Vi skal se at denne tussefløyten er noe av utgangspunktet for Storbekkens personlige forhold til fjellene og skogen i Østerdalen.

Episoden begynner med tussefløytespill over naturbilder av blomsterenger og lave fjellandskap.

Over sitt eget fløytespill, dikter han:

Når våren kjem med sitt vinddrag
Og strør sine blomster på bakken.
Da må eg til høgfjellets sollyse dal
Og lytte til sommarens songar
Eg kjenner meg glad når eg vandrar omkring
Ved fjellvatnets krunglete stiar
Og helse kvar stein og kvart tre og kvar sving
Kransa av sølvgråe veier
Eg lengtar så titt til Håmmålsfjell
Der har eg så gode stunder
Når fjellheimen gløder i solnedgangens eld
I vårnattas susfagre under.

Storbekkens respekt og glede over fjellene og skogen omkring han er tydelig. «Instrumentene er sprunget ut av naturen» forklarer han mens han forteller om hvordan han blir mer knyttet til naturen når han spiller tusse- og seljefløyte, og at han må opp i fjellet for å kunne lage musikk.

Miljøfilosof Arne Næss utviklet en tanke om dypøkologi som handler om at alt i naturen har verdi, og at vi må lære å leve sammen i symbiose. Han mener at mennesket er fremmedgjort fra naturen med en antroposentrisk tenkning ved at de setter mennesket høyere enn naturen, som videre fører til at mennesket også er fremmedgjort for seg selv. Dersom vi lærer å leve i symbiose med naturen, forstår at mennesket ikke er over naturen og at naturen har egenverdi, vil heller ikke mennesket være fremmedgjort for seg selv. Dette synet skildrer polske Nina Witoszek som typisk norsk gjennom en ballade inspirert av prinsippet, og her kan vi se at Egil Storbekken er en god representant for de ulike punktene. Storbekken dikter om at hver stein og hvert tre er verdt å hilse til og at naturen er en ressurs for både kunsten og velværen hans. 

Ved at Storbekken både kan finne ro og inspirasjon i naturen, kan vi se enda et viktig poeng i dypøkologien. Næss har nemlig en oppfatning om at mennesket må tillate seg selv å ikke være konstant produktive, og at i et idealsamfunn har vi et mer komplekst forhold mellom naturen og byen: man kan jobbe i byen og slappe av i naturen, og jobbe i naturen og slappe av i byen. Storbekken reiser både til naturen for å finne inspirasjon til jobben sin, men òg for å få sjelefred. 

Videre går Storbekken og programlederen en tur Storbekken kjenner godt, og lander på han og konas egne «kaffestelle»: en liten plass under et tre ved et vann. Her spiller han litt fløyte og forklarer at, til tross for alderen, så fortsetter han å lage musikk fordi han syns nåtidens musikk er lite preget av “naturkjensler”. Tussefløyta er nemlig sprunget ut av naturen, og kan visst til og med lokke til seg skogens fugler. Dette synet på kunsten som en formidler av naturfølelser kan vi se i akademiker Jonathan Bates romantiske økologi. Bate beskriver en romantisk økologi som diktning som lager poetiske bilder av mennesker som ikke er fremmedgjort av naturen, og med hovedmål om å gjøre det enklere for folk å leve i den materielle verdenen gjennom å være i harmoni med miljøet.

Den engelske romantikeren William Wordsworth skildret mennesker som levde i en symbiose med naturen, og der kultur vokste organisk ut av den. Dette kan vi se hos Storbekken, både symbolsk og direkte. Kulturen vokser symbolsk ut av naturen ved at Storbekken behøver å være i naturen for å komponere musikk, og den vokser direkte ut av naturen fordi fløyten er laget av lokale tresorter. Dette kan vi se i et annet dikt han resiterer: «Når selja står saftgrøn; Der vårbekken skvulpar; Da kan du regne et under som skjer; at livsens krefter frå munn og mæle; det er seljefløyta som gret og gret». Bate forklarer at lyrikken har en nær forbindelse med naturen fordi den svarer til naturens rytmer. Når Storbekken dikter og komponerer kunst om, og inspirert av, naturen, kan vi derfor klart se at han er i harmoni med miljøet rundt seg og er verken fremmedgjort for naturen eller seg selv. Dette påvirker også den som iakttar kunsten, ved at diktet, som Bates forklarer, fungerer som «fantasiparker der vi kan finne hvile og puste inn luft som ikke er forgiftet» (2000). På denne måten kan både diktningen og fløytespillet, men også denne episoden føre til at den som iakttar blir mindre fremmedgjort fra naturen.

På turen peker Storbekken på utsikten med den hjemmesnekrede stokken sin og navngir alle fjellene omkring seg. Han forklarer at Østerdalen er så fin nettopp fordi fjellene ikke er spesielt svulstige eller imponerende, men at de er trivelige og koselige å gå i. Det er tydelig at han er glad i området sitt: «Det merkelege er at eg var i Oslo eit par år, og da lengte eg ikkje så mykkje heim, men eg lengta att Søljåsen». Bate understreker at tilhørigheten til konkrete områder er selve essensen i økologisk diktning, og dette ser vi både i hvordan Storbekken dikter om konkrete fjell, og gjennom forholdet til området rundt hjemmet hans, framfor selve hjemmet. Storbekken vektlegger derfor en stedsidentitet i episoden gjennom å vise landskapet, spille folkemusikk over bildene og vise hans rutiner og turstier i dette landskapet. Når han navngir og beskriver stedene, gir Storbekken også det Bate forklarer som en tydelig følelse av et spesifikt sted og forholdet mellom personen og stedet.

Mot slutten av episoden forklarer Storbekken at når han har behov for å skrive noe musikk, går han opp på det han kaller «spellstenen» for å spille. Bate argumenterer for at naturen og været på de fysiske stedene har en viktig innvirkning på innholdet i kunsten og dikterens sinn. Dette ser det ut til at Storbekken er svært bevisst på: “Ei triveleg dag her oppi i Søljåsen, det må bare føre til lys og munter musikk i grunn. Men så har vi tunge dagar, det blir som om naturen er annleis på alle måtar, og det føler ein at ein må uttrykke”. Ved denne avsluttende setningen konkluderer han Bates romantiske økologi: Storbekken lever i symbiose med naturen, der kunsten vokser organisk ut av den og knytter han sammen med den. 

«Min tur» som økokritisk analyseobjekt

Det ligger mye til felles for disse to perspektivene om nordmenns forhold til naturen. Nina Witoszek har et utenforstående perspektiv som beskriver nordmenn som nærmere tilknyttet naturen, og dette kan vi kjenne igjen i Bates romantiske økologi. Ved å se episoden om Egil Storbekken i sammenheng, blir Witoszeks observasjoner forsterket ved at Storbekken viser et liv som er i stor grad tilknyttet naturen, ganske lik Witoszeks beskrivelser av Askeladden som hører naturens stemmer.

Arne Næss´ dypøkologiske mål om at mennesket skal leve med naturen og se vekk fra det antroposentriske naturbildet kommer også til syne i begge episodene, gjennom Witoszeks analytiske og forskende tilnærming, til Storbekkens iboende levemåter. Med Witoszeks ballade og Storbekkens dikt uttrykker de begge en nærhet til naturen gjennom musikken og lyrikkens rytmiske form som Bate sier i Song of the Earth (2000) “an answering to nature´s own rhythms, an echoing of the song of the earth itself”. Til tross for at Witoszek iherdig distanserer seg fra nordmennene og det symbiotiske forholdet med naturen, blir hun gjennom denne balladen, i følge Bate, mindre distansert fra naturen nettopp gjennom diktning om og i naturen.

Selv om Witoszek forklarer at hun føler uro i naturen, viser hun stor respekt for den gjennom hele episoden. Hun opplever den norske naturen som godartet, og at den har en egenverdi i at det er verdt å frykte naturkreftene, og at naturen alene representerer det norske egalitære samfunnet. Witoszek og Storbekken har altså mer til felles i deres forhold til naturen enn først antatt. Vi kan altså se at de to episodene komplimenterer hverandre i hvordan Storbekken understreker Witoszeks observasjoner av nordmenn i naturen, men òg fordi vi i retrospekt av begge episodene kan se at Witoszek er tilknyttet naturen gjennom observasjon og stor respekt, slik som Storbekken er tilknyttet gjennom en mer romantisk inspirasjon og «naturkjensler».