På jakt etter økokritiske perspektiver på høstens litteraturfestivaler i Rogaland

Høsten 2025 fant det sted tre litteraturfestivaler i Rogaland, to av dem i oljehovedstaden Stavanger: Først litteraturfestivalen Kapittel 17. – 21. september i Stavanger. Dette er en klassisk litteraturfestival for skjønnlitteratur. I år var festivalens tema Bibelen. En måned seinere litteraturfestivalen Jorddøgn på Bryne 17. – 19. oktober. Dette er i formen også en klassisk litteraturfestival med jord og jordbruk som fast, gjentakende tema. Deretter Kåkånomics 22. – 25. oktober i Stavanger. Kåkånomics omtaler seg selv som «Nordens største økonomifestival» og hovedfokuset og tema er hvert år økonomi. Men festivalen fungerer både i formen på mange måter som en litteraturfestival og kan på mange måter oppleves som en sakprosafestival, fordi mange av de inviterte deltakerne er forskere, journalister, akademikere, intellektuelle eller offentlig kjente stemmer som deltar med grunnlag i bøker eller andre verk de har skrevet eller er aktuelle med.

Jeg var til stede som publikum på alle tre festivalene og var nysgjerrig på om litteraturfestivaler i vår klimakritiske tid – og særlig i oljefylket og oljebyen Stavanger  hadde et økokritisk perspektiv. Dette vil jeg her utdype både med utgangspunkt i programmet for alle de tre festivalene og kommentere ut fra de mest relevante arrangementene, som jeg gikk på.

Som Furuseth og Hennig påpeker i Økokritisk håndbok (side 170) er idyllisk pastorale og destruktiv apokalypse gjengangere i økolitteraturen og begge sjangre med direkte forbilder i Bibelen. Den positive fortellingen om verdens skapelse i Første mosebok er en grunnleggende pastorale i vår kultur, som suppleres med flere positive naturskildringer, for eksempel i Høysangen, ut i gjennom Bibelen. Bibelens siste bok, Johannes’ åpenbaring, inneholder som kjent fortellingen om at den eksisterende verden skal gå under i ild og flammer, som siste ledd i Bibelens fortellinger om apokalyptiske naturkatastrofer, for eksempel syndfloden.

Derfor kunne man forvente at en litteraturfestival med Bibelen som tema, i oljehovedstaden Stavanger, i et kritisk år for klimaet, ville ta opp klimaendringer og ha et økokritisk blikk på Bibelen, litteraturen og verden. Men noe slikt var det vanskelig å få øye på. Under åpningen i Stavanger domkirke var dette perspektivet så godt som fraværende, med unntak av diktet «Stavanger» av årets festivalpoet Øyvind Rimbereid, som i sin lyrikk ofte setter opp et skille mellom den religiøst prega fortiden i Stavanger og den moderne oljealderen. Bibelen ble omtalt som en identitetsbærer fra fortid gjennom nåtid til framtid og som en viktig verdiformidler for forkjempere av ytringsfrihet, da Stavangers fribyforfattere, altså forfattere på flukt, er et særlig fokus på festivalen.

Den danske forfatteren Kristian Leth argumenterer med boka Verdens vigtigste bog – Kristendommen, Bibelen og vores verden (2024, på norsk i 2025) for at Bibelen er sentral for å forstå vestlig kultur – inkludert klimakrisen. Han er blant annet opptatt av hvordan debatten rundt løsningene på klimakrisen kobler seg opp til Bibelens og kristendommens begreper om synd, skyld og skam. Ett av arrangementene var Leths samtale med professor i engelsk litteratur Janne Stigen Drangsholt om sekulære lesninger av Bibelen som en sentral bok i vestlig kanon. Dette arrangementet var jeg ikke til stede på, men det fikk blant annet kritikk av kulturredaktør Lars Kristian Sveen i Vårt land (18.09.25) for å være for generelt og ga ikke noen oppslag om et særlig økokritisk perspektiv og ble heller ikke markedsført slik i programmet.

_{Økokritisk slide under foredrag om Johannes’ åpenbaring, tril tross for at det perspektivet var lite tilstedeværende. (Foto: Fredrik H. Bjørgo)}

Jeg var derimot til stede på foredraget «Johannes åpenbaring – en samtidsvisjon» av teologen og Bibel-oversetteren Hans Johan Sagrusten. Her ble det ironisk nok nevnt at «det ble varmt», uten at dette ble tolket i sammenheng med global oppvarming. Det samme gjentok seg når foredragsholderen nevnte at flyktningene som i dag kommer i land på den greske øya Patmos, hvor Johannes skrev åpenbaringen, kan tolkes som et endetidstegn i vår tid, men skogbrannene som herjer i samme område og også kan ses på som paralleller til alle flammene og ilden i teksten, ikke ble nevnt. Foredragsholderen hadde hovedfokus på å berolige tilhørere som tidligere hadde blitt skremt av denne dramatiske teksten og å avdramatisere den, med fokus på håp.

Resten av programmet på Kapittel spente vidt, både med og uten direkte tilknytning til Bibelen, men man finner ikke arrangementer med rene økokritiske perspektiver eller forfattere eller foredragsholdere med et slikt fokus.

En festival som derimot er programforplikta til å ha et større naturfokus er derimot den jærske litteraturfestivalen Jorddøgn.  Festivalen skriver selv på nettsidene sine:

Jorddøgn er jordbruket og naturen sin eigen litteraturfestival på Jæren. Kvart år vil me ta opp aktuelle problemstillingar knytt til jord, jordbruk og natur, og til å undersøkja språket menneska brukar om desse tema – både det litterære, kvardagslege og fagleg/politiske. 

Vårt mål er å skapa rom for nye måtar å tenka og snakka om desse problemstillingane på. Me meiner at det å finna ein berekraftig og ny grøn veg, utan at utviklinga kollapsar, er ei heilt avgjerande utfordring for vår tid.

Jorddøgn vil feira bonden og jorda, som grunnlaget for mykje av samfunnet vårt, for språk- og kulturuttrykka våre. 

Me ser på skjønnlitteraturen som eit sentralt kulturuttrykk som set ord på, og rommar kompleksiteten i dei spørsmåla folk til eikvar tid er opptekne av, både daglegdagse og eksistensielle. Me meiner at litteraturen, i kombinasjon med jordbruket, har eit oversett, men viktig bidrag å gje til samfunnsdebatten om forhold som er grunnleggjande viktige for vår eksistens: matproduksjon, jord- og naturvern, næringsliv og samfunnberedskap.

Me ønskjer å nå ut til både bønder og byfolk, både på Jæren og elles i landet.

Det som slår meg når jeg leser denne visjonen opp mot programmet for årets festival er en slags forsiktighet. At festivalen forsøker å ta opp viktige aspekt ved tidas største spørsmål – midt i et jordbruksområde som er blant Norges mest industrialiserte. Kjente forfattere som gjestet årets festival var Kim Leine og Bergsveinn Birgisson, begge kjent for romaner fra periferien: Grønland og Island. I tillegg var det arrangementer med fokus på bønders psykiske helse, bondekamp, nordisk samarbeid og gården og jordbrukssamfunnet som utgangspunkt for muntlig fortellerkunst og dermed litteratur, både med et arrangement hvor «bønder fortel ville historier om livet på ein gard» og Jorddøgn-foredraget, som jeg fikk med meg, hvor Bergsveinn Birgisson fortalte om arbeidet med å restaurere besteforeldrenes gård nordvest på Island og den norrøne kulturarven i et ganske romantisk-nostalgisk perspektiv.

Det er dermed ganske tydelig at Jorddøgn prøver å skape en ramme av «bondelitteratur» som skal forsøke å inkludere og ikke frastøte jærbonden og alle jærbuer som sympatiserer med hen. Dette kan man gjøre ved å feire landbruket som en identitetsskapende pastorale, som en demokratisk og integrert del av naturen, et utkantfenomen som ikke får nok anerkjennelse, truet av rotløse globale og antidemokratiske sentraliseringskrefter. At det kapitalintensive, høyteknologiske, intensive og lite bærekraftige jordbruket på Jæren er knyttet til verden i globale forsyningskjeder og vesensforskjellig fra jordbruket både i norske og andre utkanter, problematiserer man derimot i liten grad. Svært interessant i den sammenheng er da at Jorddøgns store litterære skytshelgen selvsagt er Arne Garborg, som nettopp skrev med utgangspunkt i denne moderniseringskonflikten mellom gammelt og nytt.

_{Kåkonomics er festivalen med flest private sponsorer. (Foto: Fredrik H. Bjørgo)}

Den litteraturfestivalen som viste seg å ha det tydeligste økokritiske perspektivet var ikke-skjønnlitterære: Kåkånomics. På en festival for økonomer og økonomi-interesserte behandles naturen som en økonomisk ressurs og klimaendringer som en risikofaktor man må ta høyde for, beregne, diskutere, bøte på og planlegge for. Jeg var overrasket da jeg leste gjennom programmet over hvor mange arrangement som nevnte klimaendringer, det grønne skiftet, grønn økonomi, grønn energi, klimakrise osv. Jeg oppsøkte selv to av de mest økokritiske arrangementene, begge diskusjoner rundt forholdsvis oppsiktsvekkende sakprosabøker. Den svenske journalisten Lisa Röstlund har skrevet boka Norgesparadoxen – En granskning av det goda landets svarta baksida (2025) hvor hun kontrasterer bildet av Norges paradisiske natur, samfunn, økonomi og sosiale forhold med de effektene kildene til landets rikdom har i et globalt perspektiv. Når hun ble imøtegått med typisk norske argumenter om at norsk olje og gass bidrar til å redusere fattigdom i verden og til en globalt grønn omstilling av Offshore Norges leder Hildegunn Blindheim, ble dette en god diskusjon.

_{Ulrike Herrmann og hennes bok slik de ble presentert i Kåkånomics festivalavis. (Foto: fredrik H. Bjørgo)}

Det samme gjaldt to norske økonomers diskusjon med den tyske journalisten og redaktøren Ulrike Herrmann, forfatteren av Das Ende des Kapitalismus. (2022), på dansk som Kapitalismens afslutning: Hvorfor vækst forværrer klimakrisen og hvordan vi skal leve i fremtiden. (2023). Dette var uten tvil det økokritiske litterære arrangementet i løpet av høsten som ga meg mest utbytte og mest å tenke på. Herrmanns teser er at kapitalismen er basert på vekst, at grønn vekst ikke er mulig, nettopp fordi økonomien i framtida må og vil stagnere – med en «styrt nedvekst» på 50 %, tilbake til levestandarden fra 1978 i Vest-Tyskland og Skandinavia. Som økonomisk modell for å overleve klimakrisen setter hun opp krigsøkonomien i Storbritannia under Andre verdenskrig – med streng, men populær, utjevnende rasjonering, privat eiendomsrett, men statlig styring av økonomien og demokratisk kontroll.

Mens de skjønnlitterære litteraturfestivalene var så svevende, fraværende og unnvikende i sine økokritiske, pastoralske perspektiver og at det hele ble mer enn uklart og utydelig, var det altså overraskende at den sakprosaprega festivalen, til tross for skummende grønnvasking, var både realistisk dystopisk og konkret håpefull.