WWF på Insta: Menneske- natur- relasjoner på 60 sekunder

World Wide Fund for Nature, eller Verdens naturfond på norsk, er en internasjonal miljøorganisasjon som arbeider for å bevare naturen og beskytte truede arter. Organisasjonen ble grunnlagt i 1961, og har siden den gang arbeidet for å stanse ødeleggelsene av økosystemer samt å fremme bærekraftig utvikling. WWFs arbeid strekker seg lokalt og nasjonalt omkring hele verden og fokuserer på klima, naturmangfold og forholdet mellom dyr og mennesker. WWF vektlegger viktigheten av å leve i harmoni med naturen, og at vi mennesker er nødt til å ta grep for å stanse en stadig voksende miljøkrise.

«Instagram- reels» er en funksjon på den sosiale plattformen Instagram der brukere kan lage og dele korte videoer med musikk, tekst og effekter. Videoene varer vanligvis opptil 90 sekunder og brukes ofte til underholdning, trender eller kreative uttrykk. Instagram er en av de mest brukte sosiale plattformene i verden, og reels- funksjonen gjør det enkelt å nå ut til mange samt å ytre mening på en kreativitet og engasjerende måte.

Sånn, nå har vi avklart hva Instagram- reels er. Videre vil analysen ta utgangspunkt i hvorfor WWF benytter akkurat slike reels til å fremme organisasjonens budskap, og hvordan de kan oppfattes i lys av ulike økokritiske perspektiver.

Postkolonial økokritikk

I Økokritisk håndbok gir Furuseth og Hennig en innføring i ulike typer fagfelt innenfor økokritikken, deriblant postkolonial økokritikk. Fagfeltet undersøker hvordan historiske koloniale forhold og maktstrukturer har formet menneskers forhold til naturen. Den avdekker hvordan kolonimakter ofte så natur og land som ressurser å utnytte, og hvordan dette har bidratt til dagens miljøproblemer. Samtidig legger den vekt på å lytte til marginaliserte stemmer, som urfolk og lokalsamfunn, som ofte har en mer respektfull og bærekraftig tilnærming til naturen. Feltet ser også kritisk på globalisering og urettferdighet, der miljøødeleggelse og tap av biologisk mangfold rammer tidligere koloniserte regioner hardest. Til slutt analyserer postkolonial økokritikk litteratur og kultur for å forstå hvordan fortellinger om natur og mennesker gjenspeiler koloniale og postkoloniale ideer.

WWF sine Instagram-reels kan analyseres gjennom en slik postkolonial økokritisk linse, der det blir tydelig hvordan makt, historie og representasjon påvirker framstillingen av menneske–natur-relasjoner. Reelsene viser ofte dyr og landskap fra fjerne deler av verden, som Afrikas savanner eller Arktis’ isbreer, og setter dermed vestlige institusjoner og publikummere i rollen som beskyttere av truede arter. Fra et postkolonialt perspektiv viser dette hvordan lokalbefolkningers tradisjonelle økologiske kunnskap og livsstil ofte fremstår miljøbevisst og bærekraftig. Dermed kan reelsene både skape global empati og engasjement for naturvern, samtidig som de reproduserer historiske maktstrukturer der naturens arter og miljøkatastrofer blir objekter for vestlig estetisering og moraliserende omsorg.

Slow Violence and the Environmentalism of the Poor – Rob Nixon og postkolonial økokritikk

Bildene tatt fra WWFs instareels poengterer problematikken rundt «ecosystem people», en term Rob Nixon bruker i Slow Violence and the Environmentalism of the Poor for mennesker som er avhengig av ulike økosystemer året rundt. Nixon belyser det han kaller «langsom vold». Altså hvordan vestens gjerrighet og overforbruk over lang tid har sørget for klimaendringer og ressursmangel.

«By slow violence I mean a violence that occurs gradually and out of sight, a violence of delayed destruction that is dispersed across time and space, an attritional violence that is typically not viewed as violence at all”

Nixon påpeker at det er utfordring å klare å fange denne langsomme volden i fortellinger, bilder og symboler samtidig som å gjøre historien lett å gripe for publikum. Han slår fast at denne volden, med dens langtidseffekter, ikke er tilfredsstillende nok for medier som søker det spektakulære. Men, boka til Nixon ble utgitt i 2011. Instagram reels og liknede funksjoner kom på de store sosiale plattformene rundt 2020. Jeg vil påstå at disse små, fargerike og spennende historiene fremstilt på 60 sekunder nå klarer å fange den langsomme volden Nixon referer til. På 60 sekunder får seeren et innblikk i forskjellige historier om miljøet, naturen, dyreartene og katastrofer fra hele verden. Dette bringer meg videre til neste poeng om WWFs Instagram- reels.

*De to bildene ovenfor er tatt fra en reels der vi følger en lengre periode i utviklingen av innsjøen

Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species – Ursula K. Heise

Boka Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species er skrevet av Ursula K. Heise, og handler om hvordan mennesker forstår og snakker om truede arter og utryddelse, ikke bare vitenskapelig, men også kulturelt og følelsesmessig. Heise undersøker hvordan filmer, litteratur, kunst, museer og medier former måten vi oppfatter arter som står i fare for å forsvinne. Hun argumenterer for at vi må forstå de kulturelle fortellingene om natur og dyr for å kunne skape et mer effektivt og inkluderende naturvern. Et hovedpoeng i boka er at utryddelse ikke bare handler om biologisk tap, men også om tap av symboler og historier. Heise kobler derfor naturvern opp til kultur, identitet og verdier, og utfordrer oss til å tenke på hvordan menneskers fortellinger om naturen påvirker hvordan vi handler for å bevare den.

Heises teori om artsutryddelse som kulturelt og narrativt konstruert gir et fruktbart rammeverk for å forstå hvordan WWF sine reels former publikums emosjonelle og etiske forhold til «prosjekt redd verden». Reelsene følger ofte det apokalyptiske narrativet Heise beskriver. De fremstiller truede arter i en verden sentrert rundt menneskelig aktivitet, og kombinerer sorg og melankoli med korte håpefulle avslutninger som oppfordrer til handling. Dyrene som vises er gjerne karismatiske dyr som elefanter, jaguarer eller havskilpadder. De fungerer synekdokisk for bredere økologiske kriser og symboliserer det ansvaret mennesket har for naturens skjebne. Reelsenes bruk av estetiske virkemidler som «slowmotion», nærbilder og dramatisk musikk forsterker følelsesmessig engasjement, samtidig som dyrene framstår som både sårbare og majestetiske.

Selvom WWFs Instagram- reels faller i nesten alle «fellene» som Heise poengterer, skaper de også et relasjonelt rom der mennesket oppfattes som ansvarlig aktør ovenfor det ikke- menneskelige som naturen, dens arter og klimakriser. Samtidig understreker Heises perspektiv at slike fortellinger ikke bare fremmer individuell empati, men også mobiliserer kulturelle fellesskap ved å knytte verdier, identitet og framtidsforventninger til bevaringsinnsats. WWF-reelsene fungerer dermed som digitale narrativer som formidler det menneskelige, samt ikke-menneskelige forholdet til naturen, både ved å synliggjøre tap og truede arter, og ved å fremheve menneskelig ansvar og mulighet for handling i møte med globale miljøkriser.

WWFs Instagram- reels = Økokritikk på 60 sekunder

Gjennom analysen av WWF sine Instagram-reels blir det tydelig hvordan organisasjonen bruker korte digitale fortellinger til å formidle relasjonen mellom mennesker og natur på en måte som både engasjerer og utfordrer. Reelsene visualiserer naturens sårbarhet og menneskets ansvar, og trekker på kulturelle og emosjonelle virkemidler for å vekke empati og handlingsvilje. Gjennom en postkolonial økokritisk linse belyses det hvordan naturvernskampen fortsatt er preget av vestens makt og mulighet for handling, mens Heises perspektiver på artsutryddelse viser hvordan WWF anvender velkjente narrative mønstre for å skape globale fellesskap rundt miljøengasjement.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle lesere til å ta en titt på WWF sine Instagram- reels for å få en dypere innsikt i hvordan 60 sekunders historier belyser sentrale punkter i Heises og den postkoloniale økokritikken, samt en rekke andre teorier jeg ikke hadde plass til her!

Instagramreklame for natur- og friluftsskolen

Et økosentrisk eller antroposentrisk syn på naturen?

KVS Bygland er en privat videregående skole som ligger i Bygland, midt i Setesdal. De tilbyr studieretningene naturbruk og bygg, og titulerer seg selv som natur- og friluftsskolen. Som en del av skolens markedsføring har de en aktiv Instagram-konto, der det legges ut bilder fra elevenes skolehverdag og ulike turer i regi av skolen. En stor andel av innleggene har fokus på naturen, både som en del av skolens nærområde, men også som en aktiv aktør i undervisningen. Derfor ønsker jeg å undersøke innleggene på skolens Instagramprofil i lys av økokritiske perspektiver som vi har blitt introdusert for i NO423. 

Jeg synes det er spesielt interessant å undersøke om forholdet mellom menneske og natur fremstilles som et økosentrisk syn eller et antroposentrisk syn på bildene. Her vil teoriene om økokritikk og økosentrisme, slik det er presentert i Arne Næss sin artikkel “The shallow and the deep, long-range ecology movement. A summary» fra 1993 være spesielt sentrale med tanke på hva slags forhold til naturen bildene gjenspeiler. Jeg kommer til å velge ut 2 bilder fra instagramkontoen til skolen, som jeg vil ha fokus på i dette blogginnlegget. 

Slik ser instagram-profilen til KVS Bygland ut i sin helhet. 

Greg Garrard forsøker i sin bok “Ecocriticism” fra 2004 å sette ord på hva begrepet økokritikk innebærer. Han understreker at når man benytter et økokritisk perspektiv så undersøker man forskjellen mellom det menneskelige og ikke-menneskelige i kulturelle representasjoner. I tillegg har Arne Næss et interessant perspektiv i sin teori om økosentrisme, der han skiller mellom en «grunn» og en «dyp» økologisk bevegelse. Dette skillet gir et rammeverk for å undersøke hvordan naturen fremstilles, enten som en ressurs for mennesket eller som en del av et større økologisk fellesskap.  På bakgrunn av Gerrard og Næss sine perspektiver vil jeg se litt nærmere på de utvalgte instagraminnleggene og hvordan nettopp dette forholdet mellom menneskelig og ikke-menneskelig i naturen blir representert i bildene.

Det første bildet jeg vil se nærmere på ble lagt ut 10. oktober 2025. 

På bildet ser vi fire personer som står ved siden av hverandre, og en person som står på huk foran dem. Det ligger en skutt elgkalv foran personene, og personen som står på huk holder en jaktrifle. Fra den tilhørende bildeteksten får vi vite at personen som står rett ved elgkalven og holder rifla er den som har skutt elgen, og at dette er vedkommende sin første elg. Måten personene poserer for bildet med jaktbyttet og hvordan teksten beskriver dette som milepæl for jegeren, er med på å gi oss inntrykk av at naturen brukes for menneskers egne interesser og verdier. Naturen på dette bildet blir fremstilt i et antroposentrisk syn, der mennesker står sentralt og “over” naturen. For eksempel er det personene som står sentralt og tar plass, både på selve bildet og bildeteksten. Dette kan også ses i sammenheng med «the shallow ecology movement”, altså den grunne miljøbevegelsen. Dette går ut på at vi først og fremst ønsker å forbedre og løse problemer knyttet til miljøspørsmål fordi det vil gagne oss. For eksempel blir det pekt på i bildeteksten at kalven var liten, og trolig ville hatt en tøff vinter. Ordet “god forvaltning” blir også brukt. Men her kan man sette spørsmål om hva det endelige målet med forvaltningen er. Er det for å bevare den ikke menneskelige naturen, slik det blir satt fokus på i økosentrismen? Eller blir forvaltningen gjennomført på bakgrunn av at dette skal øke bestanden, slik at det igjen vil bli flere elger å jakte på. På bakgrunn av bildet og den tilhørende teksten velger jeg å tolke det slik at forvaltningen først og fremst skjer for egne menneskelige verdier, altså at det blir flere elger å jakte på. Dette viser igjen hvordan bildet henger sammen med Næss’ grunne miljøbevegelse og den antroposentriske tanken rundt mennesker i sentrum. 

Det andre bildet jeg har valgt ut er dette, fra 10. september 2025.

Bildet viser et nært utsnitt av en plante med mennesker som er svakt synlige i bakgrunnen. Det aktuelle bildet er en del av en lengre bildeserie lagt ut i forhold til at elevene har tatt del i sauesanking, noe også bildeteksten viser til. Det er selve planten som er det sentrale på bildet, og som får mest fokus. I tillegg forteller bildeteksten om tradisjoner som gir nærhet til naturen og dyrene. I motsetning til det forrige innlegget, har dette mer fokus på naturen som en aktiv part, med egenverdi. En slik måte å se naturen på kan vi også se i Næss’ motpart til den grunne miljøbevegelsen: den dype miljøbevegelsen. Her er det mer fokus på at alt liv har en egenverdi og er knyttet sammen i et stort “nett”. Den dype miljøbevegelsen innebærer også økologisk helhet, mangfold, selvrealisering og langsiktig perspektiv. Det aktuelle bildet har et økosentrisk syn på naturen. Økosentrisme baserer seg på et natursyn der alt liv – både menneskelig og ikke-menneskelig – har en egenverdi, uavhengig av menneskers nytte. Dette står i kontrast til et antroposentrisk syn, der naturen først og fremst forstås ut fra dens verdi for mennesket. Et økosentrisk perspektiv innebærer derfor å se mennesket som en del av naturen, ikke som dens hersker eller eier. Motivet på bildet bærer preg av at elevene deltar i naturen uten å dominere den, noe som formidler respekt og tilhørighet framfor kontroll. Naturen framstår som et levende fellesskap, ikke bare en personlig og menneskelig læringsarena. 

Begge bildene med tilhørende tekst viser naturen fremstilt på ulike måter. De er på hver sin måte med på å markedsføre skolen, som tross alt kaller seg natur- og friluftsskolen. Forskjellen på bildene er hvordan de fremstiller relasjonen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige i naturen. Det første bildet viser et antroposentrisk syn på naturen, med menneske i sentrum. I det andre bildet blir naturen fremstilt på en mer økosentrisk måte. I sin helhet viser skolens Instagram hvordan naturen kan brukes til både reklame og relasjon. I jaktbildet står mennesket i sentrum, mens i plantebildet får selve naturen en mer sentral rolle. Kanskje hadde man ved å se på et mer helhetlig inntrykk av Instagramprofilen fått inntrykk av om skolen presenterte et mer økosentrisk eller antroposentrisk perspektiv på naturen. Men basert på disse to bildene vil jeg si at det er et noe ambivalent forhold til hvordan det menneskelige og ikke-menneskelige i naturen blir representert i bildene til KVS Byglands Instagramprofil. 

Samtidig kan analysen av disse bildene si noe mer generelt om hvordan vi som samfunn fremstiller naturen i sosiale medier. Selv når intensjonen er å vise naturen som en verdi i seg selv, ender naturen ofte som en kulisse for menneskelig aktivitet. KVS Bygland bruker naturen som læringsarena, men grensene mellom å delta i og å bruke naturen blir uklare. Kanskje ligger utfordringen nettopp her: hvordan kan vi formidle naturglede og naturnærhet uten å gjøre naturen til et middel for menneskelig selvpresentasjon? Og er det i det hele tatt mulig å vise et virkelig økosentrisk blikk gjennom en instagramprofil som driver markedsføring for en skole?

Monsen i bjørneland – Øvre Pasvik

I Monsen og nasjonalparkene er Lars Monsen på tur rundt i ulike nasjonalparkar i Noreg. Han besøker Øvre Pasvik og Varangerhalvøya i Finnmark, Gutulia i Innlandet, Dovrefjell-Sunndalsfjella i Møre og Romsdal, Børgefjell som går på tvers av fylkesgrensa mellom Trøndelag og Nordland, og Svalbard. Gjennom serien reiser Monsen gjennom sentrale og verna naturområde i store delar av landet, med eit fokus på og eit ynskje om å visa dei fram til folket og å hylla både naturen og menneska som har bevart han i alle år. For Monsen kjem det fram at desse urørte naturområda er ein kampsak: TV-serien er via til å overtala om kor verdifulle og viktige desse områda i landet vårt er.

I fyrste episode av Monsen og nasjonalparkene er Lars Monsen på tur i Pasvik, som ligg i Finnmark, på grensa til Finland og Russland. Her besøker Monsen Øvre Pasvik nasjonalpark, eit naturområde som er verna og som strekk seg over landegrensene til Finland og Russland frå norskesida. Lars Monsen verkar til å ha same prosjekt med denne serien som med andre han har laga tidlegare: å visa fram landet frå sine beste sider, og særleg å visa fram landets urørte natur og kor viktig det er å fortsetja å bevara desse verdifulle naturområda. Nasjonalparken i Pasvik vart oppretta i 1970, og er til for å beskytta skogområde som i alle år har vore verna og tekne vare på av dei lokale. Serien legg klårt fram eit syn på naturen som verdifull og verd å verna, men òg som ein stad kor menneske kan trekkja seg tilbake og erfara dei gode sidene ved livet; friluft, stille og dyreliv.

Frå eit økokritisk perspektiv er Monsen og nasjonalparkene eit godt og spanande analyseobjekt. Økokritikken handlar, slik Furuseth og Hennig formulerer det i Økokritisk håndbok, om å «synliggjøre skjulte strukturer og tenkemåter for å bevisstgjøre og skape endring». I tekstar (multimodale eller ikkje) som økokritikken studerer, er det på ein eller annan måte kommunisert ein bodskap om natur, miljø eller berekraft, anten kritisk eller ikkje. Monsen og nasjonalparkene er ein serie som har ein klår agenda og ynskjer å spreia eit positivt og etisk «riktig» natursyn. Noko anna sentralt i økokritikken, skriv Furuseth og Hennig vidare, er studiet av forholdet mellom det menneskelege og det ikkje-menneskelege. I detta blogginnlegget ynskjer eg vidare å undersøkja kva syn som kjem fram av Monsen og nasjonalparkene. Kva perspektiv, tenkjemåtar og «skjulte strukturer» ligg latent eller manifest i serien, og korleis kan detta uttrykket lesast frå ei økokritisk vinkling?

I eit slikt perspektiv er det òg interessant å vurdera kva for eit naturbilete som kjem fram i Monsen og nasjonalparkene. I dagens miljøkrise og med fokuset på natur- og berekraftproblem, har ein i språk- og litteraturfag byrja å setja spørsmålsteikn ved språket me nyttar for å snakka om desse utfordringane. I artikkelen «Nature, Post Nature» set Timothy Clark spørsmål ved omgrep som tilhøyrer miljø- og naturdiskursen. For om me skal snakka om og framstilla saken på rett måte, er det viktig at mottakar og avsendar har eit reflektert og opplyst og nokon lunde likt forhold til det semantiske innhaldet i dei ulike omgrepa. I ein analyse av Monsen og nasjonalparkene, er det særleg nærliggjande å avklåra kva me meiner når me snakkar om «natur». Då er det sentralt at Monsen besøker urørte og beskytta naturområde, ein «urskog». Det Monsen er oppteken av å retta søkeljos mot i denne serien, er dei delane av naturen kor negativ menneskeleg påverknad så godt som er totalt fråverande. Biletet Monsen og NRK legg fram av naturen er idyllisk, harmonisk, balansert og urørt. Samtidig samhandlar Monsen som friluftsmenneske med naturen. Han legg ikkje fram eit perspektiv om at mennesket ikkje skal nytta naturen noko, men at all bruk bør vera respektfull, berekraftig og i størst mogleg grad ikkje merkbar. Biletet av relasjonen menneske-natur som kjem fram i Monsen og nasjonalparkene er eit bilete av samspel, kor mennesket har godt av å ferdast i naturen, men kor mennesket òg er klår over at «me eig ikkje naturen, men naturen eig oss», som Venke Tørmænen formidlar i episoden. Etter Clarks inndeling kan me seia at Monsen held seg til omgrepet natur som det ikkje-menneskeskapte, eller som kulturens motpol. Samtidig kan kanskje Monsen seiast å villa foreina naturen med kulturen, så lenge det vert gjort på riktig måte. Mennesket kan absolutt ferdast i naturen, men me kan ikkje øydeleggja naturen.

I Pasvik har skoltesamane budd lenge og teke godt vare på naturen og naturressursane. I episoden møter Monsen Venke Tørmænen, som er skoltesame. Venke får moglegheit til å formidla skoltesamisk historie og levesett med Monsen og nasjonalparkene: Øvre Pasvik – Gjest i bjørneland. Ho fortel mellom anna at skoltesamane er kjenneteikna av å leva som nomadar, og at ein stor del av tradisjonen deira går ut på å bevara naturen dei lever med. For skoltesamane skal naturen brukast, ikkje forbrukast, seier Tørmænen. Og ho fortel vidare at dei nyttar ressursane dei har tilgjengelege; dei nyttar furubark i matlaginga og dei demonterer husa sine for så å setja dei opp igjen ein annan stad, for ikkje å belasta naturen unødvendig med tømmerhogst.

Episoden er delt i to. I fyrste del besøker Monsen parken om sommaren, og i andre del om vinteren. Kontrastane mellom sommar og vinter kjem klart fram både i bileta, i stemninga og i lydane. Episoden er samansett på ein måte som liksom speglar den naturlege overgangen mellom årstidene. Om sommaren vrimlar det av liv. Monsen gjer poeng utav å fortelja om dyre- og artslivet i Pasvik, han viser korleis han fisker og lagar mat, og han møter Paul Eric Aspholm, ein forskar som jobbar med bjørnebestanden i Pasvik-området og som samlar inn DNA frå bjørnehår for å kartleggja status på bjørnebestanden. Det vert gjort eit stort poeng utav korleis alt i Pasvik går sin vante gang, akkurat slik det er meint til å gå frå naturen si side. Ein kan liksom kjenna at her er naturen urørt, her er han bevart slik han ifølgje Monsen burde vera bevart alle stadar. I Pasvik er der «urskogar», som er sjeldan vare. Detta er skogar som er så gamle og så urørte at trea rekk å døy naturleg utan menneskeleg påverknad. Over heile skogområde ligg det daude tre på bakken, som kan vera veldig mange år gamle. Det kjem tydeleg fram at Monsen med detta ynskjer å visa fram korleis naturen bør sjå ut rundt oss – tenk om alle naturområde hadde vore som detta.

I tillegg til miljø- og naturperspektivet som kjem fram or serien, har Monsen eit klårt menneske- og samfunnsleg perspektiv på livet i den ville naturen. Når han er ute på tur, set opp telt, går rundt i skogen eller ser på stjernene, legg han ut om kor godt og viktig det er for oss menneske med slike pausar i livet, eller frå livet. Korfor slit me alle så mykje med å taka oss to veker fri for å gå ut i naturen og slappa av? Er me verkeleg så viktige at me hadde vortne sakna og at verda hadde stoppa opp om me hadde gjort det i ny og ne?, spør Monsen. Det er me ikkje. Slike turar ut i natur og frisk luft er gode både for kropp og sjel. Monsen påpeikar særleg det å taka seg fri frå skjerm, nettopp frå detta jaget om konstant tilgjengelegheit.

Episoden vert avslutta med ei julefeiring midt i djupaste Pasvikskogen. Det er ei nokså symbolsk avslutting – Lars Monsen feirar jula slik han meiner at jula skal feirast, i fred og ro og i norsk natur, utan alt stresset og maset og gåvekøyret. Bileta er, som i resten av episoden, harmoniske og idylliske – me får lyst til å feira jula slik Monsen feirar ho, eller i alle fall å taka ein skogstur.

Jernet og naturen sine røyster

Korleis kan naturen si rolle, som ressurs og aktør, synleggjerast i utstillingar som tradisjonelt har fokusert på menneskeleg kultur og teknologisk utvikling?

Økokritisk analyse av utstillinga på Jernvinnemuseum på Hovden i Setesdal

Yvst i dalen på idylliske Hegni, mellom høge fjell ved Hartevatn, ligg Jernvinnemuseum, kor vi finn ei utstilling som tek oss over tusen år tilbake i tid. Utstillinga handlar om jernproduksjon på Hovden frå vikingtid til mellomalder. Sjølve museumslokalet er bygd i eit mørkt treverk i ein tradisjonell hyttestil som er inspirert av naturen. Bygningen har torvtak og går i eitt med fjellandskapet. Torvtak var ein vanleg byggemåte blant anna i vikingtid, og var utbreidd i heile Norden. Ein måtte bruke det ein fann i naturen, som torv og never. I våre dagar kan ein kalle det kortreist tak. I dette området er det nok av båe torv og bjørk. Det er interessant sidan utstillinga handlar om naturressursar, og naturen brukast i bygningen. Utstillinga inviterer til refleksjon over tilhøvet mellom mennesket og naturen, og korleis naturressursar har vorte brukt gjennom tidene.

Sjølve utstillinga handlar om korleis ein oppdage jernmalm, og korleis ein produserte jern. Det er ein interaktiv utstilling, ein blir ein del av det som førgår i museumslokalet. For det første så er det ingen tilsette som styrer vitjinga. Ein låser opp døra og går inn i mørket, lyset kjem på, og ein usynleg guide byrjar si forteljing: «Du kan ikkje sjå meg, for eg har vore død i 1000 år, men eg jobba her i vikingtida…». Eg-forteljar set eit personleg preg på opplevinga av utstillinga. Vi ser gjennom han sine auger. Legg òg merke til at guiden vår snakkar nynorsk, og det er ikkje rart sidan Bykle kommune er ein nynorskkommune. Denne røysta leier oss gjennom heile utstillinga, som ser ut som ein blestertuft kor ein smelta jern frå myrmalm. Vi kan òg sjå korleis kol, som er nødvendig i smelteprosessen, blei produsert. Vi vert aktive deltakarar i utstillinga, vi høyrer lyder, kjenner lukter, og ser og kjenner røyk frå flammane. Vi er med på å plukke ved, fyre bål, eller å smi jern. Det er ei livaktig historisk oppleving.

I denne teksten vil eg undersøkje korleis utstillinga formidlar samspelet mellom jernproduksjon og natur, og korleis dette kan tolkast ved hjelp av økokritikk. Før å knyte utstillinga til økokritikk, vil eg sjå på fleire innfallsvinklar, som tilhøvet mellom mennesket og naturen, ressursbruk og berekraft før og no, kulturminna som miljøhistorie, narrativet om framgang, og estetikk og oppleving.

Tilhøve mellom mennesket og natur

Utvinning av jern var ein av dei eldste formane for produksjon i Noreg. For å kunne smelte jernmalm trengte ein kol. Dette kravde ved, og ein måtte hogge skog. Det kan vi sjå på som en nødvendig del av menneskets tilvære, låne eller ta frå naturen til sitt eige bruk. Ein lever av naturen utan å skade han. Men kor går grensa? Grensa kan definerast av lovverk eller etiske vurderingar. Dei kan vere flytande og individavhengige. Kven bestemmer kor mykje skog ein kan hogge før det vert skadeleg for naturen? Kor byrjar utnyttinga av naturen? Når vert balansen mellom naturen og mennesket øydelagd? Ein av forskarane som er opptatt av slike spørsmål er A. Næss. I sitt essay nemner han to økorørsler. Den eine er ein grunnmiljørørsle som er imot uttømming av naturressursar og forureiningar, og den andre er ei djupøkologisk rørsle som i tillegg til overforbruk og forureiningar tek for seg at det ikkje skal skje på antroposentrisk eller menneske-sentrert vis. Mennesket står ikkje over andre livsformer.

Ressursbruk og berekraft

Kva vart jern brukt til?

Ein kunne produsere omtrent alt av jern, det vil seie våpen: sverd eller økser, spyd og pilspissar som vart brukt i jakt. Ein laga òg jordbruksreiskapar for å dyrke jord, kvardagsføremål, smykkar, og mykje meir. Legg merke til at det er dobbel bruk av naturen. Det at ein produser jaktreiskap for å skaffe seg mat, er ein direkte og nødvendig bruk av naturens ressursar. Ein spør ikkje om lov for å ta i bruk naturen, ein berre gjer det, når ein sår eller høystar eller treng kjøtt eller fisk til middag. Denne doble bruken av naturen, som både kjelde til mat og materialar, illustrerer økokritisk perspektiv på menneskets tilhøve til naturen. Ifølge Økokritisk håndbok av S. Furuseth og R. Hennig tek mange miljøtekster for seg antroposentrisme som grunnproblem. Mennesket er verdens midtpunkt og naturen skal tene det sine interesser. Dette fører til utnytting av naturens ressursar. Mennesket er skapt i Guds bilete, og står difor over alt anna på jorda, blant anna naturen. Denne utstillinga illustrerer ei slik tilnærming.

Dette kan samanliknast med dagens bruk av naturressursar i form av vindkraft eller vasskraft. Det siste er særleg aktuelt oppe i dalen, kor ein lever av vasskraft, og Bykle er ein av dei rikaste kommunane i Noreg på grunn av det. Det vil seie at bruk av naturressursar har ei lang historie oppe i Setesdal. Samtidig er ein opptatt av langsiktig utvikling og bruk av inntekter for å utvikle tenester for kommunens innbyggjarar og framtidige generasjonar. Nede i dalen på Evje prøver ein å avgrense bruk av vasskraft fordi det kan skade naturen og føre til inntektsfall i turistnæring. Dette minner veldig om U. Becks teori om det moderne risikosamfunnet, kor naturen blir påverke negativt av menneskelege handlingar. Modernisering av vårt samfunn, til dømes i form av vasskraft, forbetrar våre levevilkår, men det går ut over naturen. Konsekvensane kan vere store og uunngåelege. På denne måten støtter Beck antroposentrisme.

Kulturminne som miljøhistorie

Utstillinga forteljar om teknikkar som vart brukt, og viser gjenstandar som vart laget av jern. Samtidig refererer den til alle spora som mennesket har etterlete seg i naturen i dette området. Utstillinga bør sjåast i samanheng med Vikingvegen som vart laga på Hovden langs Otra. Han byrjar på Hekni og går langsmed elva til rundkøyringa på riksveg 9 nord for Hovden sentrum. Langs stien finn vi store informasjonstavler kor vi kan lese om menneskets aktivitetar i vikingtida, og korleis dei påverke landskapet i området. Ifølge turistkontoret i Bykle bør ein besøkje museet fyrst, og spasere Vikingvegen etterpå. Det er eit ganske nytt grep i museumsverksemda å ta museets utstilling ut i naturen, utvide ho, og gjere naturen til ein logisk fortsetjing av museets lokalar. Med dette strekar ein under at alt som vert skapt av mennesket bør vere i samsvar med,  i harmoni med naturen. Mennesket og naturen kan ikkje eksistere åtskilt. Mennesket er avhengig av naturen, og er ein liten del av naturen akkurat som A. Næss peiker på i sitt essay The shallow and the deep of ecology movement.

Denne stien langs elva har eksistert veldig lenge, men desse skilta er ganske nye, og vart sette opp for nokre få år sidan. Det har alltid vore eit populært turområde, men no kan ein gå denne vegen og «få kunnskap som gjev turen nye dimensjoner», ifølge eit av skilta. Det er ikkje berre høgfjellsnatur, men naturen som berer preg av menneskets verksemd. Dette stadfestast ved hjelpe av rekonstruerte teikningar og gamle fotografi som vart tekne på Hovden. Tekstane er skrive både på norsk og engelsk. Hovden er ein kjend turistdestinasjon. Hit kjem mange turistar frå utlandet. Ved hjelp av inskripsjonar på engelsk er informasjonen om kulturminna tilgjengeleg for alle, ikkje berre for nordmenn.

Narrativet om framgong

Utstillinga viser jernvinna som eit framsteg, og det har den vore på ein måte, men samstundes kan økokritikk utfordre dette: er det framsteg eller er det byrjinga på øydelegginga av naturen som fortsett i våre dagar? Eg har vore innom dette tidlegare, då eg nemnde vind- og vasskraft. Jernreiskap vart bruk i jakt på blant anna villrein. I dag er Hovden med i prosjektet som heiter Viking og villrein, og det går blant anna på bevaring av villreinbestanden i Setesdal. Før så ein på villrein som ei kjelde til mat og skinn, men no vil ein bevare og auke talet på rein i området.

Estetikk og oppleving

Utstillinga presenterer både fjell, skog, myr og alle naturressursane på Hovden. Den viser at naturen som vi blir kjende med gjennom utvinninga av jern ikkje berre er eit bakteppe for menneskets aktivitetar, men er ein aktør i seg sjølv, som lever sitt eige liv, og ofte er avhengig av mennesket si verksemd. Utstillinga viser at vi er nøydde til å verte betre på å leve i harmoni med naturen. Vi får høyre naturen si røyst gjennom forteljinga om jernet, og korleis mennesket byrja å forme naturen etter sine behov, men naturen er sårbar, og toler lite. Det lærer vi gjennom jernvinna, og kan overføre nye kunnskap til andre ressursar.

Til slutt vil eg nemne L. Buell, som i si bok The Enviromental Imagination peikar på at det moderne mennesket er framandgjort frå naturen. Vi må finne attende til naturen for å kunne løyse alle miljøutfordringane som vi står overfor no. Utstillinga på Jernvinnemuseum på Hovden bidrar til vår miljømedvit og skuvar oss vekk frå antroposentrisk tenking.