Vi er en brutal art

«Vi er en brutal art» sier Bård Tufte Johansen i NRKs dokumentarserie Oppsynsmannen. Det er et øyeblikk som både får meg til å le og til å kjenne på ubehaget. For han har jo rett. Vi mennesker har en egen evne til å elske naturen og romantisere den, samtidig som vi ødelegger den med de beste intensjoner. Vi ødelegger natur for å bygge store vindmøller for å lage bærekraftig energi, for å ikke ødelegge naturen. Vi ødelegger naturen for å bygge hytter for å komme nærmere naturen. Vi ødelegger natur for å lage mat, lage veier, lage arbeidsplasser.

 I dokumentarserien tar Johansen seerne med ut i norsk natur og stiller spørsmål vi alle lurer på: Går det så dårlig med norsk natur når alt vi ser rundt oss er skog og natur? Svaret er faktisk ja, og svarene han får på hvorfor er skremmende. Fordi i det rike landet Norge skulle man tro at vi hadde noen som passet på naturen, og at vi hadde regler som forsvarte den. Vi har jo tross alt helt sykt mange av disse reglene. Likevel ser vi i serien at når disse reglene for naturen krysser menneskelige interesser, så velger vi ofte menneskelige interesser ovenfor naturen. Dermed handler denne serien om noe langt mer enn hva som skjer med norsk natur, den handler også om hvordan vi ser på oss selv i forhold til det levende omkring oss. Serien er en fortelling om makt, ansvar og ubehag, fortalt med humor og alvor samtidig. I denne analysen vil jeg undersøkte hvordan serien framstiller forholdet mellom mennesket og naturen, og hvordan serien utfordrer skillet mellom det menneskelige og det ikke- menneskelige. 

Mennesker er natur

Et sentralt spørsmål i Oppsynsmannen er hvordan vi mennesker egentlig ser på naturen. Serien avslører en tydelig antroposentrisk holdning. Et menneskesentrert perspektiv der naturen først og fremst forstås som nyttig for oss. Dette er ikke nødvendigvis et ondartet syn, det er mange goder gjennom et antroposentrisk syn I Økokritisk håndbok peker Furuseth og Hennig på Sigurd Hvervens syn om at naturen uunngåelig har en instrumentell verdi for mennesket. Vi er selv en del av naturen, og vår eksistens er avhengig av dens ressurser. Nettopp derfor ønsker vi å bevare kloden for vår egen overlevelse, og paradoksalt nok kan dette ønsket kan føre til at vi beskytter naturen. Når vi reduserer forurensning eller verner skog, gjør vi det ofte for menneskets skyld, men konsekvensen er at også naturen som helhet tjener på det.

Denne spenningen mellom egeninteresse og økologisk ansvar står sentralt i Arne Næss sin teori om den “grunne” og “dype” økologien. Den grunne økologien handler om å beskytte naturen fordi den er nyttig for mennesket, mens den dype søker å anerkjenne alle livsformer som likeverdige. Som det fremheves i Økokritisk håndbok ønsker Næss å bryte med den dualistiske tanken om et skille mellom menneske og natur, og i stedet fremme et perspektiv der alt liv henger sammen i et økologisk felleskap. Han understreker at verdien til ikke-menneskelig liv er uavhengig av dets nytteverdi for oss.

Serien viser hvordan menneskelig aktivitet stadig fortrenger eller utrydder arter, samtidig som den forsøker å formidle forståelsen av deres egenverdi. Likevel er fortellingen preget av en tydelig romantisering av naturen. Naturen fremstilles som noe vakkert og meningsbærende for mennesket. Johansen representerer på mange måter dette perspektivet og den moderne nordmannen. Han ønsker både nærhet til naturen, økonomisk utvikling i distriktene og gode veier, samtidig som han ser alvoret i ødeleggelsen som følger med. Serien viser oss at disse ønskene ikke alltid lar seg forene.

Et tydelig eksempel finner vi i scenen med urskogen og det døde treet. Her får vi på nært hold forklart hvordan skogbruket fungerer: store områder hugges ned, plantes på nytt og hugges igjen når trærne har vokst seg til. Denne sirkelen av produksjon illustrerer det Næss kaller den grunne økologien. Naturen bygges opp på menneskets premisser. Trærne får vokse ikke for sin egen del, men fordi de skal bli tømmer og oksygenprodusenter. Artene som lever i døde trær og urskoger passer ikke inn i vår livsstil og blir dermed ikke prioritert. En annen grunn kan også være at artene som lever der er såpass små at de ikke får egenverdi. Hadde det vært sjeldne aper eller elg som levd i skogen ville nok senarioet sett annerledes ut.

En kulturelt definert risiko

Vi ser også dette skillet mellom menneskelig nytte og naturens egenverdi i scenen fra Porsgrunn, der en biolog forklarer hvordan politikere vurderer å hogge skog for å bygge solcelleanlegg. Der han forklarer at politikerne vurderer å hogge ned skogen for å lage solcellepaneler. an beskriver hvordan biologer blir hyret inn for å vurdere områdets artsmangfold, men når rapportene konkluderer med at inngrepet vil skade økosystemet, ansettes nye konsulenter for å finne et mer «gunstig» svar.  Dette viser et gjenkjennelig bilde på hvordan naturforvaltning ofte styrer av økonomiske og politiske interesser, men også av hva som er kulturelt definert som en stor risiko.

I Økokritisk håndbok viser Furuseth og Hennig til Ulrich Becks teori om risikosamfunnet, der han understreker at risikoer alltid er kulturelt fortolket. Hva vi anser som farlig, nødvendig eller forsvarlig, avhenger av verdiene og fortellingene i den kulturen vi lever i. Scenen illustrerer også hvordan vår kulturelle forståelse av naturen påvirker hvilke valg vi tar. Det handler ikke bare om vitenskapelig fakta, men om hvilke verdier og fortellinger som dominerer samfunnsdebatten. I dette tilfelle kan en stille spørsmålet: Er det fornybarenergi eller biologisk mangfold som er viktig?

Ursula Heises argumenter for at økologiske spørsmål ikke kan forståes isolert innenfor nasjonale eller lokale rammer, men må ses i et globalt perspektiv og gjennom et planetært felleskap, det hun kaller økokosmopolitisme. Som det kommer frem i økokritisk håndbok mener Heise at litteratur har mulighet til å fremme dette. Oppsynsmannen er med på å fremstille dette globale perspektivet, selv om serien stort sett dreier seg rundt norsk natur. Den viser hvordan små inngrep, som hver for seg virker små og «ubetydelige», samlet får store konsekvenser. Det at noen ønsker å prøve seg på et lite torskeoppdrett virker uskyldig, men konsekvensen av at tosken rømmer kan være store, og kan påvirke store deler av den norske torsken. Serien viser dermed hvordan slike lokale hendelser danner et mønster, der det er summet av disse inngrepene som gir de store ødeleggelsene. Serien understreker dermed Heises poeng om at miljøproblemer aldri kan forstås isolert, fordi økosystemer alltid overlapper og påvirker hverandre på tvers av grenser.

Gjør det usynlige synlig

Fortellermåten i Oppsynsmannen gir også et nytt perspektiv på de naturrisikoene vi står overfor. Ulrich Beck teori om moderniseringsrisikoer som kommer frem i Økokritisk håndbok, forklarer hvordan vi nå står ovenfor risikoer som ikke lengre er synlige for det menneskelige øyet. Giftstoffer, mikroplast og radioaktiv stråling er usynlige for mennesker, noe som gjør at vi er avhengig av at samfunnet, gjennom forskere og vitenskap, skal gi oss den informasjonen vi trenger. Beck beskriver dette som en prosess der risikoer blir avhengige av «sosiale definisjonsprosesser».Forskere, politikere og medier får makt til å bestemme hvordan risikoer skal forstås og kommuniseres. Nettopp derfor trenger vi kultur for å synliggjøre og formidle disse truslene. Oppsynsmannen gjør nettopp dette. Serien gjør risikoene synlige og forståelige gjennom å kombinere humor og alvor. Det er nettopp dette som kanskje gjør serien så effektiv, fordi den fanger vår oppmerksomhet uten å gjøre det for avansert eller moraliserende.

Gjennom et økokritisk perspektiv kan serien ses på som en fortelling om et forsøk på å forstå vår rolle i naturen, og hvilken makt vi har over den. Den tydelige antroposentriske tanken der naturen vurderes ut fra mennesket, kombinert med en stadig økende bevissthet om at naturen har en egenverdi gir et godt perspektiv på hva vi står ovenfor. Oppsynsmannen gjør det usynlige synlig og gjør risikoene menneskelige og forståelige. Serien viser oss ikke bare naturen vi mister, men også tankemønstrene som får oss til å tro at vi redder den.  

Til slutt står vi igjen med et ubehagelig, men ærlig bilde: Oppsynsmannen viser at vi mennesker er en brutal art. Serien viser naturen som et levende fellesskap vi selv er en del av, der vi har ekstremt stor innflytelse. Kanskje ligger redningen i nettopp den erkjennelsen. Fordi naturen trenger ikke oss, men vi trenger naturen.