WWF på Insta: Menneske- natur- relasjoner på 60 sekunder

World Wide Fund for Nature, eller Verdens naturfond på norsk, er en internasjonal miljøorganisasjon som arbeider for å bevare naturen og beskytte truede arter. Organisasjonen ble grunnlagt i 1961, og har siden den gang arbeidet for å stanse ødeleggelsene av økosystemer samt å fremme bærekraftig utvikling. WWFs arbeid strekker seg lokalt og nasjonalt omkring hele verden og fokuserer på klima, naturmangfold og forholdet mellom dyr og mennesker. WWF vektlegger viktigheten av å leve i harmoni med naturen, og at vi mennesker er nødt til å ta grep for å stanse en stadig voksende miljøkrise.

«Instagram- reels» er en funksjon på den sosiale plattformen Instagram der brukere kan lage og dele korte videoer med musikk, tekst og effekter. Videoene varer vanligvis opptil 90 sekunder og brukes ofte til underholdning, trender eller kreative uttrykk. Instagram er en av de mest brukte sosiale plattformene i verden, og reels- funksjonen gjør det enkelt å nå ut til mange samt å ytre mening på en kreativitet og engasjerende måte.

Sånn, nå har vi avklart hva Instagram- reels er. Videre vil analysen ta utgangspunkt i hvorfor WWF benytter akkurat slike reels til å fremme organisasjonens budskap, og hvordan de kan oppfattes i lys av ulike økokritiske perspektiver.

Postkolonial økokritikk

I Økokritisk håndbok gir Furuseth og Hennig en innføring i ulike typer fagfelt innenfor økokritikken, deriblant postkolonial økokritikk. Fagfeltet undersøker hvordan historiske koloniale forhold og maktstrukturer har formet menneskers forhold til naturen. Den avdekker hvordan kolonimakter ofte så natur og land som ressurser å utnytte, og hvordan dette har bidratt til dagens miljøproblemer. Samtidig legger den vekt på å lytte til marginaliserte stemmer, som urfolk og lokalsamfunn, som ofte har en mer respektfull og bærekraftig tilnærming til naturen. Feltet ser også kritisk på globalisering og urettferdighet, der miljøødeleggelse og tap av biologisk mangfold rammer tidligere koloniserte regioner hardest. Til slutt analyserer postkolonial økokritikk litteratur og kultur for å forstå hvordan fortellinger om natur og mennesker gjenspeiler koloniale og postkoloniale ideer.

WWF sine Instagram-reels kan analyseres gjennom en slik postkolonial økokritisk linse, der det blir tydelig hvordan makt, historie og representasjon påvirker framstillingen av menneske–natur-relasjoner. Reelsene viser ofte dyr og landskap fra fjerne deler av verden, som Afrikas savanner eller Arktis’ isbreer, og setter dermed vestlige institusjoner og publikummere i rollen som beskyttere av truede arter. Fra et postkolonialt perspektiv viser dette hvordan lokalbefolkningers tradisjonelle økologiske kunnskap og livsstil ofte fremstår miljøbevisst og bærekraftig. Dermed kan reelsene både skape global empati og engasjement for naturvern, samtidig som de reproduserer historiske maktstrukturer der naturens arter og miljøkatastrofer blir objekter for vestlig estetisering og moraliserende omsorg.

Slow Violence and the Environmentalism of the Poor – Rob Nixon og postkolonial økokritikk

Bildene tatt fra WWFs instareels poengterer problematikken rundt «ecosystem people», en term Rob Nixon bruker i Slow Violence and the Environmentalism of the Poor for mennesker som er avhengig av ulike økosystemer året rundt. Nixon belyser det han kaller «langsom vold». Altså hvordan vestens gjerrighet og overforbruk over lang tid har sørget for klimaendringer og ressursmangel.

«By slow violence I mean a violence that occurs gradually and out of sight, a violence of delayed destruction that is dispersed across time and space, an attritional violence that is typically not viewed as violence at all”

Nixon påpeker at det er utfordring å klare å fange denne langsomme volden i fortellinger, bilder og symboler samtidig som å gjøre historien lett å gripe for publikum. Han slår fast at denne volden, med dens langtidseffekter, ikke er tilfredsstillende nok for medier som søker det spektakulære. Men, boka til Nixon ble utgitt i 2011. Instagram reels og liknede funksjoner kom på de store sosiale plattformene rundt 2020. Jeg vil påstå at disse små, fargerike og spennende historiene fremstilt på 60 sekunder nå klarer å fange den langsomme volden Nixon referer til. På 60 sekunder får seeren et innblikk i forskjellige historier om miljøet, naturen, dyreartene og katastrofer fra hele verden. Dette bringer meg videre til neste poeng om WWFs Instagram- reels.

*De to bildene ovenfor er tatt fra en reels der vi følger en lengre periode i utviklingen av innsjøen

Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species – Ursula K. Heise

Boka Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species er skrevet av Ursula K. Heise, og handler om hvordan mennesker forstår og snakker om truede arter og utryddelse, ikke bare vitenskapelig, men også kulturelt og følelsesmessig. Heise undersøker hvordan filmer, litteratur, kunst, museer og medier former måten vi oppfatter arter som står i fare for å forsvinne. Hun argumenterer for at vi må forstå de kulturelle fortellingene om natur og dyr for å kunne skape et mer effektivt og inkluderende naturvern. Et hovedpoeng i boka er at utryddelse ikke bare handler om biologisk tap, men også om tap av symboler og historier. Heise kobler derfor naturvern opp til kultur, identitet og verdier, og utfordrer oss til å tenke på hvordan menneskers fortellinger om naturen påvirker hvordan vi handler for å bevare den.

Heises teori om artsutryddelse som kulturelt og narrativt konstruert gir et fruktbart rammeverk for å forstå hvordan WWF sine reels former publikums emosjonelle og etiske forhold til «prosjekt redd verden». Reelsene følger ofte det apokalyptiske narrativet Heise beskriver. De fremstiller truede arter i en verden sentrert rundt menneskelig aktivitet, og kombinerer sorg og melankoli med korte håpefulle avslutninger som oppfordrer til handling. Dyrene som vises er gjerne karismatiske dyr som elefanter, jaguarer eller havskilpadder. De fungerer synekdokisk for bredere økologiske kriser og symboliserer det ansvaret mennesket har for naturens skjebne. Reelsenes bruk av estetiske virkemidler som «slowmotion», nærbilder og dramatisk musikk forsterker følelsesmessig engasjement, samtidig som dyrene framstår som både sårbare og majestetiske.

Selvom WWFs Instagram- reels faller i nesten alle «fellene» som Heise poengterer, skaper de også et relasjonelt rom der mennesket oppfattes som ansvarlig aktør ovenfor det ikke- menneskelige som naturen, dens arter og klimakriser. Samtidig understreker Heises perspektiv at slike fortellinger ikke bare fremmer individuell empati, men også mobiliserer kulturelle fellesskap ved å knytte verdier, identitet og framtidsforventninger til bevaringsinnsats. WWF-reelsene fungerer dermed som digitale narrativer som formidler det menneskelige, samt ikke-menneskelige forholdet til naturen, både ved å synliggjøre tap og truede arter, og ved å fremheve menneskelig ansvar og mulighet for handling i møte med globale miljøkriser.

WWFs Instagram- reels = Økokritikk på 60 sekunder

Gjennom analysen av WWF sine Instagram-reels blir det tydelig hvordan organisasjonen bruker korte digitale fortellinger til å formidle relasjonen mellom mennesker og natur på en måte som både engasjerer og utfordrer. Reelsene visualiserer naturens sårbarhet og menneskets ansvar, og trekker på kulturelle og emosjonelle virkemidler for å vekke empati og handlingsvilje. Gjennom en postkolonial økokritisk linse belyses det hvordan naturvernskampen fortsatt er preget av vestens makt og mulighet for handling, mens Heises perspektiver på artsutryddelse viser hvordan WWF anvender velkjente narrative mønstre for å skape globale fellesskap rundt miljøengasjement.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle lesere til å ta en titt på WWF sine Instagram- reels for å få en dypere innsikt i hvordan 60 sekunders historier belyser sentrale punkter i Heises og den postkoloniale økokritikken, samt en rekke andre teorier jeg ikke hadde plass til her!